Finne seg selv igjen, etter stort vekttap!

Man skulle tro det var såre enkelt, man skulle tro det var lett. Før man går ned i vekt har man en illusjon, om hvordan ting skal bli når man klarer å gå ned i vekt. Av og til forsvinner disse illusjonene underveis, om man mislykkes og går opp igjen. Men blir det så mye bedre, når man har blitt slankere egentlig?

Når man tenker etter så er det rimelige mange overvektige i vårt land, noen er mere alvorlig overvektige enn andre. Men for oss som har vært i kategorien sykelig fedme, er det nok mange felles trekk her som mange kan kjenne seg igjen i. Når man er så tung at alt i livet blir vanskelig, til og med enkle ting som å tørke seg i rumpa på dass… da får man i forkant store forhåpninger til hva et nytt og slankere liv skal gi. Den tingen jeg drømte aller mest om når jeg var på mitt største, så var det å bli slankere og føle at det nyttet å pynte seg.

Før jeg ble sykelig overvektig var jeg egentlig veldig opptatt av å pynte meg, gå i pene klær, sminke meg og rett og slett fjolle meg. Det var slik jeg var, og jeg digget det. Jeg var en jente som likte å dolle meg, ikke overdrevent, men slik at jeg følte meg vel i hverdagen. Da jeg begynte å ta kiloene på meg, og da det etterhvert ble så alvorlig som det ble. Ja,da forsvant også mye av min personlighet med i dragsuget. Jeg var ikke den samme lenger, jeg var ikke sprudlende og glad og jeg følte meg som en annen person. Egentlig så følte jeg at den personen jeg var, var fanget under alt fettet. Hun ville ut, men det gikk bare ikke. Jeg satt fast i sofaen, kunne ikke bruke andre klær enn joggebukser ol. Å pynte meg var ikke vits, for uansett hvor mye jeg prøvde, så følte jeg meg stygg uansett. Alt jeg så var fett, valker og en klumpete svær kropp. Det hjalp liksom ikke å sminke seg, og klær som var pene fantes ikke for meg. Skulle jeg kjøpe noe annet enn joggeklær, endte jeg opp med å ta det de hadde i big size avdelingen. Klær jeg før hadde elsket å gå med, hadde jeg ikke nubbesjanse om å kunne ta på meg.

 

Når man ikke føler seg vel overhodet, føles det ikke som om det er vits i å gjøre noe heller.  Jeg tror dette er en av de største grunnene, for at overvektige har dette som den største motivasjonen ved start. De vil føle seg bra igjen, se bedre ut og trives med seg selv. Hva skjer da, når man ikke helt får det til? Jeg er dønn ærlig og sier det som det er, jeg får det fremdeles ikke til. Kroppen min er minst halvparten av hva den var, jeg ser helt annerledes ut. Alikevel sitter jeg fast i samme tankemønster, orker ikke sminke meg og har lite klær jeg liker. Jeg har prøvd utallige ganger å ta tak i dette her, utallige ganger har jeg startet prosjektet ship shape på meg selv. Like mange ganger som jeg har prøvd, har jeg feilet på et tidspunkt. Jeg sitter igjen med de samme tankene, hvorfor i all verden får jeg det ikke til?

Shoppinglysten min har alltid vært så som så, jeg har vel egentlig aldri vært overfrelst i å shoppe klær. Men jeg husker det vokste på meg, da jeg fant ut på et tidspunkt at jeg hadde mye å velge i. Dette var før kampen mot kiloene kom, før jeg ble sykelig overvektig. I årene jeg var så enormt stor, hadde jeg ingen shoppinglyst. Dette sitter veldig igjen i meg! Jeg vet ikke helt, men det er slags angst for at jeg skal komme i butikken og ikke finne noe som passer. At andre skal titte dumt på meg, le av meg og tenke som så at hun der finner da aldri noe her. Ja, det er helt sant. Disse tankene sitter veldig hardt i meg enda, akkurat slik jeg tenkte når jeg var stor. Husker hvor frustrert jeg ofte var i klesbutikkene, ingenting passa og til slutt måtte jeg opp i toppen av skalaen på pluss size klær. Det var så vondt, det blødde fra hjertet mitt hver gang jeg måtte kjøpe noe. Shopping skjedde kun når den ene buksa som passa, var utslitt og jeg ikke hadde flere brukende topper.

Det sitter så forbanna hardt i meg, flere år etter at jeg endret livet mitt. Tankene mine bedriver det man kan kalle selv sabotasje mot meg selv, i aller høyeste grad. Selvtilliten min har det ikke skjedd så mye med gitt, eller det er kanskje å lyve litt. Jeg har jo helt klart fått bedre selvtillit, men ikke i den grad jeg så for meg før jeg startet veien mot et lettere liv. Man ser for seg lykkerusen av å være slankere, hvordan man skal sveve fremover på en rosa sky. Helt til realiteten kommer, man merker at kroppen blir ødelagt av slaskete løshud og ingenting blir sånn man trodde. Kunne ønske jeg var forberedt på disse følelsene før jeg starta, at noen hadde sagt det til meg.

Lykken kommer ikke utenfra og inn, men innenfra og ut. Når man ikke føler seg god innvendig, så blir man jo ikke lykkeligere. Samme om man veier 150 kilo eller 80 (bare for å ta noen tall). Kunne ønske jeg hadde tatt meg mere tid til å fokusere på dette underveis, vokse mere inn i den nye rollen underveis. Jeg har vært så opptatt av å endre spisevanene mine, tenke annerledes når det kommer til maten. At jeg har helt glemt «meg».

Hvordan jeg føler meg, hvordan jeg forandrer meg kroppsmessig, nyte de nye mulighetene jeg får i klesavd. Nyte livet, og kjenne på at jeg jammen er heldig som har klart dette. Mye av grunnen bunner nok i frykten av å mislykkes, jeg har overfokusert på mat nesten. Jeg har vært så redd for å falle tilbake til gamle matvaner, at jeg hele tiden har tenkt på mat. Det er jo gull verdt i forhold til at jeg har jobba mye med hodet når det kommer til mat, og dermed lykkes jeg veldig bra der. Men i forhold til egen følelse og selvtillit, er det jo ikke så bra. Dermed sitter jeg her da, med uendelig mye arbeid å ta igjen der. Tårene presser nesten på her mens jeg skriver, det er jo bare tragisk at jeg ikke klarer å finne meg selv igjen. Den jenta jeg var er fremdeles begravd, det å leite henne opp igjen er bare mye vanskeligere enn jeg trodde.

Så for 1000 gang skal jeg nå gjøre et nytt forsøk, mer hverdags sminke, kle meg pent og gjøre det lille ekstra. Samtidig sitter jeg her å lurer på om det kan hjelpe, vil jeg finne meg selv ved å gjøre det? Jeg må nok jobbe med noen tanker også her, men hvordan jeg gjør det er helt uforståelig for meg akkurat nå. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal jobbe med, hvordan jeg skal gripe det an. Matbiten var liksom så enkel, for der visste jeg jo akkurat hva som var galt. Det er litt vanskeligere å være konkret på egne følelser, finne den man var, eller finne den nye seg. Plutselig føler jeg meg som en fjortis igjen, vet ikke hvem jeg er og hvor jeg skal…..

Jeg får begynne med å ta tak i utseende mitt, gjøre mere for meg selv. Så får jeg tenke mye, sortere alt. Helt ærlig så skremmer det meg, hva om jeg ikke liker det jeg finner? En ting er sikkert, finner jeg ikke ut av dette selv må jeg nesten søke litt hjelp. Det er jo ikke sånn at jeg ønsker å leve i joggebukser, uten sminke og bare tenke at jeg ikke er der jeg vil være. Nå høres alt dette ganske sort ut, livet mitt er jo ikke sort. Livet mitt var sort, mye er jo egentlig ganske lyst nå da. Så hvorfor jeg ikke finner Ingrid igjen inni meg, ja gudene må vite hvorfor. Kanskje jeg bare er en annen nå, enn hva jeg var før overvekten? Jeg har jo tross alt blitt betraktelig eldre, og har kanskje andre verdier enn da jeg fjollet rundt som ungdom? Mange tanker på en onsdagskveld, men sånn er det av og til. Jeg har tatt noen bilder idag da, for å dokumentere starten på kunsten å finne seg selv igjen.

Snakk om close up, kanskje litt for close 😉

Ha ha ha, må jo le litt av meg selv her. Skulle prøve å finne ut hvordan selvutløseren på speilrefleksen funker. Vel, det var tydeligvis ikke sånn 😀

Fant ut av det til slutt da, så fikk jeg med litt mere av meg selv enn bare ansiktet. Så fremover nå er det mere fokus på å jobbe med å finne meg selv igjen, samtidig som fokuset på mat må være der. Å finne balansen blir nok tøft, men det må til. Jeg tror det er rett å starte med å være litt snillere mot meg selv, bruke mere tid på meg selv og utseende mitt. Kanskje det er på den måten jeg blir kjent med meg selv igjen, om jeg bruker litt ekstra tid forran speilen hver dag? Håper det holder denne gangen, at jeg faktisk klarer å finne ut av noe. Istedenfor å bare falle sakte men sikkert tilbake i «fatmodusen», som jeg har vært i altfor lenge. Til alle dere som er i starten på veien til et lettere liv vil jeg si: «Start allerede nå»!! Det er viktig å ha fokus på mat, men husk på å tenk på dere selv også om dere skjønner. Ellers får man det kanskje slik som meg nå, stor jobb med å finne ut av den nye meg i ettertid…

Synes du dette var et viktig tema? Innlegget kan deles videre på facebook via share knappen nederst.

Hjertelig hilsen og varme tanker fra Ingrid!

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Følelser og tanker i forbindelse med stort vekttap!. Bokmerk permalenken.

2 svar til Finne seg selv igjen, etter stort vekttap!

  1. Lill sier:

    Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver her, så det er godt å se at man ikke er alene om den tankegangen. Men jeg håper du finner
    igjen den personen du selv ønsker å være ♡ Du ser kjempebra ut på bildene!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s