Nå må vi se fremover!

Helt ærlig er jeg glad det er over, tlf. idag var som forventet. Egget var ikke bra nok, og vi var veldig forberedt på det helt siden tlf lørdag egentlig. Etter tlf igår, skjønte vi at det ikke ble noe. Så vi har forsonet oss med tanken, og ser heller frem mot neste forsøk, håper vi kan få til et til før jul. Uansett må vi se det litt an, men jeg må innrømme det skal bli godt å få litt hverdag igjen.

Dette forsøket har tatt mye energi, det er ikke å legge skjul på at dette har vært noe av det tøffeste vi har gjort. Har nok vært tyngst for meg fysisk, siden det er jeg som har proppa kroppen full i hormoner. Men psykisk har det nok vært like tøft for begge, det er noe med at man håper på at det nå skal skje. Så skjer det bare ikke, og da er skuffelsen stor.

Alt kan gå fra å være super positivt ene dagen, til å være ufattelig negativt neste dag. Sånn var det for oss fredag/lørdag, egguttaket på fredag var egentlig utelukkende positivt! Ble så ufattelig godt tatt vare på, følte meg trygg selv om jeg var småredd. Følte ting var veldig positivt, og alle var vi glade for at det kom ut en haug med egg.

Hadde aldri forestilt oss at det var så dårlig kvalitet, at alle 18 gikk opp i røyk. Et stakkars lite egg har kjempet for oss, men det kjempet ikke hardt nok. Var egentlig dømt til å mislykkes, når det var et stakkars egg som bar hele børen alene.

Nå mener jeg ikke å skremme vettet ut av andre som skal det samme, mange andre har klart seg med et egg og det har gått perfekt. Det har til og med blitt barn ut av det, man trenger bare et egg til syvende og sist. Men det er viktig å være forberedt på at sånt kan skje, selv med mange egg tydeligvis. Vi så aldri den beskjeden komme på lørdag, vi slappet av og tenkte det ville være rart om ingen av den ble befruktet og klar for innsett. Så feil kan man ta!

Vi har alikevel lært ufattelig mye av dette forsøket, vi har vært sterke sammen igjennom det. Vi har ikke krangla noe særlig, mitt humør var værst de første dagene på sprøyter, så roet humørsvingingene seg ned hos meg iallefall. Så vi har hatt det greit, vi har støtta hverandre og gubben har nok vist litt ekstra omsorg ja Har også fått erfare hvordan forsøket kan forløpe, som at man aldri kan vite hvor lenge man må gå på sprøyter. Jeg har fått erfare hvordan det kjennes på kroppen, og ikke minst harjeg erfart et egguttak og det samme med gubben. Egguttaket er vel det vi begge grudde oss mest til, mannfolka
levere, noe som er et stort press i seg selv. Og vi damer må igjennom det inngrepet som kreves, for å få eggene ut. Nå høres det jo ut som om mannfolka har det så lett denne dagen, mens kvinnfolka har det jævlig.

Fysisk har nok mannfolka det lettere ja 😀 Men psykisk tror jeg nok ikke det nei, jeg vet at min bedre halvdel grudde seg veldig til dagen. Kjente på det enorme presset, og sånn vet jeg det har vært for andre sine menner også. Tror det er viktig for oss damer å forstå at det ikke er noe lett for mannfolka alltid heller, dere kan jo tenke selv… om dere måtte levere noe sånt på kommando.. ikke helt lett nei!

Egguttaket var ironisk nok den mest positive dagen under hele forsøket, det ble så mye bedre enn hva jeg hadde sett for meg. Tror nesten det var tøffere for gubben enn meg! Jeg bleoverrasket over hvor lite smerter jeg hadde, i forhold til forventningene på forhånd. Ble overrasket over hvor fort det gikk, og ble overrasket over hvor kjapt jeg følte meg klar for å reise hjem igjen 😉 Jeg kan jo ikke si at formen var tipp topp etter uttaket på fredag, det vil jo være å lyve. Men intense smerter hadde jeg aldeles ikke, og på lørdag var jeg egentlig allerede veldig mye bedre og smertestillende var i grunnen ikke nødvendig.

Vi har lært mye, og tror det er det vi må ta med oss. Neste forsøk vil nok føles bedre tror jeg, da vet vi mer om hvordan ting foregår. Neste forsøk blir vi nok hjemme helt til detomtrent er klart for uttak, var litt spesielt denne første gangen. Siden det føltes tryggere å være nærme Haukeland, og ta kontrollene der hvor vi fikk ordentlig svar.

Neste gang tror jeg nok at jeg vil føle meg så trygg, at vi venter til vi ser at det går mot uttak og da reiser vi.

Planene nå fremover er som sagt å komme tilbake til hverdagen, tenke på andre ting en stund. Bloggen kommer nå til å handle om lavkarbo, sunn livsstil og trening igjen. Må riktignok vente nærmere to uker før jeg kan trene som normalt igjen, men det kommer det også. Oppskrifter kommer nok på bloggen igjen ganske snart, vi reiser hjem imorgen. Så onsdag tenkerjeg ting begynner å gå seg til igjen, og jeg har planer for oppskrifter å lage.

Så nå skal dere slippe mere mas om dette IVF greiene for en stund, men jeg må si det har hjulpet meg å kunne skrive ting «ut» på bloggen. Så får vi se hvordan det blir ved neste forsøk, om jeg prøver å la være å blogge om det da. Men noe sier meg at det kan bli vanskelig 😉

Ønsker dere alle en god dag, og tusen takk for all støtte dere har vist. Livet går videre, og vi gir på ingen måte opp. Det umulige tar bare litt lenger tid

image

Dette innlegget ble publisert i PCOS og veien mot et barn!. Bokmerk permalenken.

Ett svar til Nå må vi se fremover!

  1. Håpefull sier:

    Du er fantastisk 😃 det ordner seg til slutt! 💜👍

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s