Livet med sykelig fedme!

                                

Du våkner om morningen, og er alt annet enn uthvilt etter natta. Det å komme opp fra senga, blir raskt en kamp. Du ruller deg på siden, gjør et par forsøk på å få satt deg opp uten hjelp fra armene. Det går ikke, kroppen er for tung…. du bruker armene, og saaaakte pusher du deg opp i sittende stilling.

Første kraftanstrengelse er gjort, du puster tungt og prøver å samle deg. Så var det påkledningen da, klærne ligger i en haug forran deg på gulvet. Grunnen er jo selvsagt at du ikke klarer å ta av deg klærne når du står, på ordentlig måte. Du sitter når du kler av deg, og sitter når du kler på deg. Å bøye seg ned mot gulvet, for å få fatt i fillene er en utfordring i seg selv. Ta på sokker er absolutt værst, det er nesten umulig å bøye seg ned pga den store magen. Det er umulig å legge foten over det andre kneet, du er for stiv og for feit. Etter en krangel med deg selv, har du endelig maktet å få på deg det meste av klær inkl. sokker.

Å reise seg opp av senga krever sats, sats du egentlig ikke har pga all vekten. Men etter at du har «jokket/vugget» (kall det hva du vil) et par ganger, klarer du å komme deg opp. Har du en ekstra dårlig morning, trenger du gjerne noen forsøk før det går. Tyngdekraften jobber imot deg, helt klart.

Eneste grunnen for at du går på badet, er for å tømme blæra. Du er stiv, du er vond og kroppen verker konstant. Alikevel tar du å beveger deg til kjøkkenet, du trenger mat…. kroppen skriker etter mat! Her tar du dine første valg for dagen, en stemme i hodet ditt sier at du må spise sunt. Alikevel overstyrer søtsuget alt, selv om du kjenner en sårhet og smerte i kroppen som nesten er ubeskrivelig. Alt godteriet og junken du spiste kvelden før, har gjort jobben sin. Du trenger søtt og du trenger det nå!

Som en overspiser setter du i gang, selv om du vet det er dette som har gjort deg sykelig feit og 140 kg +. Du starter med brødskiver, masse smør og gjerne nugatti. En kort følelse av lykke kommer innover deg, mmmmm så godt. Dette er premien, du har jo tross alt slitt rævva av deg for å stå opp, kle på deg og gå på do. Du forsvarer måltidet med at frokost er dagens viktigste måltid, tross alt. De 3 skivene er ikke nok, du smører 3 til. Samme meny, søtt og godt. Men det gjør jo ingenting, for et eller annet sted har du lest at kroppen tåler søtt og karbo best om morningen.

Hva skal man gjøre så? Det finnes ikke så mye å gjøre, det er lørdag og evigheter siden du sist var ute blant folk. Mannen vil gjerne at dere skal finne på noe sammen, og hjernen din vil det samme. Du har verdens beste mann, og klart dere skal finne på noe sammen. Du begynner å glede deg, og tar sats for å gjøre deg klar. I kkesskapet finner du ingenting, ingenting som er pent eller sexy. Du finner frem den eneste jeansen med strech som passer, og en topp du aldeles ikke trives i. Men den er den eneste som ser presentabel ut…

Du står endelig forran speilet på badet, der slår det imot deg. For første gang denne dagen, og for første gang på lenge i grunnen, studerer du deg selv. Du kjenner ikke personen i speilbilde, det er ikke «deg». Samme fanken hva du velger å gjøre, føler du deg like stygg. Hva er vitsen med å pynte seg? Spørr du deg selv…. men for å gjøre et forsøk tar du på sminke. Det er jo tross alt et par mnd siden sist!

Etter en lang krangel med seg selv i speilet, er det på tide å reise. Vel utenfor døren, blir mannen henrykt. «Så pen du er idag» sier han. «Skikkelig sexy, må få ta et bilde av deg». Du stiller motvillig opp, tar på deg et kunstig smil.

image

(Meg i 2008, på full fart opp i vekt)

Når du ser på bildet han har tatt, ligner du en hval med en anstrengt grimase istedenfor. Du blir dritsur, forbanna og ber han slette. Stakkars mannen vet ikke hva han skal gjøre, for han liker deg som du er. Dagen er allerede ødelagt her, egentlig var den ødelagt da du stod opp…. og kjempet med klær og det å få kroppen opp fra senga.

Du prøver å bite tenna sammen, komme deg i bilen. En ny kamp venter, du kommer deg inn i bilen. Så var det å få på seg det fordømte sikkerhetsbelte… du fatter «noe» er galt, beltet er nesten for kort… men etter en liten kamp får du presset det nedi. Det strammer ubehagelig! For å forsikre deg om at dette var «alt», tar du beltet av igjen. Strekker ut alt du får, helt til det stopper. Gråten presser på inni deg, når du kan konstatere at det virkelig var hele lengden…..

Du må finne deg i det, dere reiser sammen til byen mens beltet presser ekkelt hardt rundt kroppen. Du rekker å samle deg litt i bilen, og mannen mener at dere kanskje skal stikke på en klesbutikk når dere kommer frem. Stemningen lysner litt til, og du sier ja og smiler. Du trenger jo nye klær, noe litt finere.

Dere parkerer bilen, du kommer deg ut og allerede når du har kommet deg ut av bilen er egentlig energien din slutt. Du er sliten, du er sulten, du er trøtt, du føler deg ekkel og alle stirrer. Du føler det egentlig bare som om du er på Fesjå, bare at du er ufrivillig midtpunkt. Folk ler, visker idet de passerer og skjuler. Du begynner å angre på hvorfor du i det hele tatt gikk med på å reise ut, og ikke nok med det. Dere har bare gått knapt 100 meter, men du klarer ikke mere. Pusten er tung, du er rett og slett helt utslitt. Kroppen er for tung og bære i lengden, beina verker og sprenger. Du der en benk og må bare sette deg.

Som en hval velter du deg nedpå, strekker beina ut og puster dypt inn. Godt med en pause, men alle glor. Du har ikke noe valg, aller helst vil du langt bort. Bare fortsette å gå, bare være som alle andre. Men det er fysisk umulig, kroppen bremser deg og fanger deg. Du kjenner det rett og slett er flaut at du ikke fysisk klarer mere, at du etter knapt 100 meter må sitte i 15 minutter før du kan reise deg igjen.

Turen går videre, mens du gjentar prosessen med hvile så ofte du ser en benk. Mannen din blir utålmodig på å komme frem, men han prøver å være tålmodig. Men mens du selv blir surere og surere, rett og slett fordi du er totalt utslitt, begynner småkranglingen. Endelig kommer dere frem, selv om det allerede har vært tusen pauser. Det eneste som driver deg, er det som du egentlig brukte som motivasjon for å være med, restaurant besøket. Mens dere går mellom hyllene forbanner du deg over at det er så trangt overalt, de må da være helt idiot de som har bygget opp butikken.

Du river ned ting overalt, ikke orker du å bøye deg ned for å ta det opp igjen heller. Du har nok med å bare bevege deg på frem! Du ser mange klær, klær du absolutt har lyst på. Men ved et forsøk får du igjen realiteten slengt i trynet… ingenting i butikken passer, og de har ikke større str. enn 48. Hva skjedde? Hvordan ble det sånn? Du er på gråten, men vet så inderlig godt hva du må gjøre… turen går til en butikk like i nærheten, der har de avd. med big zize 48 og oppover. Utvalget er helt for grusomt, du blir surere og surere. Ikke finner du noe pent, og du ender opp med det du synest ser greiest ut av alt som egentlig bare er crap. Det passer ikke personligheten din, og du liker det ikke. Men det passer kroppen din, det er det eneste som passer… men valget er egentlig ikke ditt.

image

På bildet her har jeg nådd str 54 i bukse og 56 i topp.

image

Mesteparten av tiden gikk jeg egentlig sånn….

Shoppingen avbrytes i det du ikke takler mere, det blir for mye. At du knapt finner klær er så sårt inni deg, du har mest lyst til å falle sammen i krampegråt på butikkgulvet. Men følelsene dine kommer ut i sinne istedenfor… alle størrelsene er jo så små, er jo bare bimboklær å finne. Det er jo helt klart str. det er noe feil med, alt er bare håpløst. Du lager en scene uten like, med å banne for deg selv. Alle legger merke til hva som foregår, den store hvalen er misfornøyd. Så slank deg da menneske, spis mindre og tren mere tenker folk. Når det skal betales i kassa er mannen flau… ikke flau over utseende eller str. din, men flau over sinnet ditt og oppførselen!

Turen går videre til restauranten, på veien må du hvile minst like mange ganger. Du må sette deg ned for hver benk omtrent, og på veien legges handleposen inn i bilen. Maten blir kinesisk, selvfølgelig. Tre retters, mye mat. Egentlig er du litt flau, men det er så godt. Du opplever et lite øyeblikk av lykke, og strategisk har du valgt ut et bord hvor ikke alle og enhver kan se deg/dere. Selv om det er mye mat, så er det ingen problem. Er det noe du kan, så er det å spise. Plutselig føles hele turen ut som om det var verdt det, og maten var fortjent. Tenk alt du har gått igjennom for dette, slitt deg ut med å gå ifra bilen og til klesbutikken og tilbake. Gått i en dritt butikk, trang og grusomt og med altfor lite utvalg. Å rettferdiggjøre maten er ikke noe problem nei.

Omsider har dere kommet hjem igjen, du er letta og legger deg på sofaen. Helt utslitt, stappa mett og realiteten kommer snikende. Du tenker igjennom alt som skjedde, hvorfor alt var så grusomt. Kroppen din hindrer deg, setter deg tilbake og du føler deg egentlig aller mest fanget. Med ett merker du det når du skal reise deg igjen, du må på toalettet. Du må ikke bare nummer en, men nummer to også

Hva skjer, du har store problemer med å tørke deg etterpå. Du føler på en enorm fortvilelse, og forbanner deg over livet generelt egentlig. Det er vanskelig å tørke seg, du når rett og slett ikke bak og «rundt» deg selv. Det er vondt, kroppen verker, ryggen verker og for 100 gang er du på gråten. Du tar den eneste løsningen du klarer, tørker deg «feil vei». Og be om hjelp for å tørke seg, er iallefall ikke et alternativ.

Når du har kjempet deg ferdig, er det egentlig tid for en dusj. Du sliter med infeksjoner i hudfoldene, du svetter som en gris og du får sår. Lukten av infeksjon er forferdelig, dette er du gjerne plaget med ukentlig. Under brystene er det knallrødt, det er forferdelig smertefullt. Å dusje tar lang tid, for en normal person tar dette 5-10 minutt. For deg tar det minst 30 minutter, det tar tid… lang tid. Egentlig er energien din oppbrukt, men du tørker deg og ender opp igjen på sofaen. Alt verker, kroppen er herpa.

Du er langt nede, helt i kjelleren. Du må ha noe mat, noe å døyve smertene med. Du smører skiver, tar frem godteri, kjeks og chips. Når du nå må gå over gulvet, er det bare såvidt det går. Knærne er hovne av all belastningen, og du kjenner en sylskarp smerte hver gang du tråkker på føttene. Det kjennes ut som om et bein er knekt nede under selve foten, men det er «bare» beina som protesterer høylytt. Det er blitt nok, de klarer ikke mere. Selv om du ikke har gått den store mengden iløpet av dagen, er det alikevel nok. Beina er ikke bygget for å klare så stor vekt, kroppen er ikke bygget for det.

Du gråter, du spiser og tenker inni deg at dette er siste dagen. Siste dagen i dette livet, du må gjøre noe og spise sunnere. Du tenker at EN siste gang skal du lesse nedpå med alt du vil, så er det stopp. Det smaker så godt, det døyver smerten og du titter på tv. Neste dag, imorgen, ja da er det andre boller.. 

Etter et stort spisegilde med deg selv, skal du finne senga. Du kjenner det stikker i brystet og armen, et øyeblikk får du skikkelig angst. Du er daglig rett for å dø, av hjertestans eller slag… men du er sliten, du må legge deg.

image

Atter en gang havner alle klærne dine på gulvet forran deg, du trenger å sove. Du er utslitt, trøtt og bare helt energitom. Helt utrolig i grunnen, med tanke på alt du har spist. Du sovner rimelig fort, men det går ikke lenge. Etter en times tid våkner du med så skarpe ryggsmerter, at du lurer på hva pokker som skjer. Når du har kviknet til oppdager du at det bare er den samme rutinen, som alle andre netter. Igjen må du anstrenge deg ut av sengen, og få fatt i rikelig med smertestillende. Du kommer deg til sengs igjen, men du klarer knapt å legge deg ned.

Smerten er som sylskarpe kniver i ryggen, du skjønner at dette blir nok en søvnløs natt. Du vrir deg, sover stykkevis litt, men mest har du bare smerter. Ikke engang om natta får du fred, det føles som et lite helvete. Dagen derpå er du utslitt, igjen. Dette er iallefall ikke den rette dagen til å starte sitt nye liv på, og du starter på samme måte som dagen før. Kroppen tåler tross alt mest søtsaker på morningen…..

image

NB! Dette er en illustrasjon av hvordan mitt liv var, jeg kunne dratt eksempler i det uendelige i grunnen, på hvor tungt det var. Jeg kan ikke snakke for andre med fedmeproblem, dette er min historie. Det er sånn jeg hadde det, en evig frustrasjon og kamp. Egentlig mot helt dagligdagse ting, som er en selvfølge for de fleste og mere til. Å komme seg ut av en sånn situasjon, handler om mere enn å bare spise mindre og trene mere. Jeg tror få vet hvor tungt og vanskelig det er, når man aldri har opplevd det selv. Noen ting i livet kan man ikke vite hvordan er, uten at man har vært der og erfart det selv. Og det gjelder såklart ikke bare fedmeproblemer, men mange andre ting også!

wpid-20150830152943953.jpg
Idag er jeg en mye lykkeligere utgave av meg selv, jeg kom meg ut av en fortvilt og håpløs situasjon. Jeg måtte bare nå bunnen først… Ved hjelp av å skaffe meg kunnskap, og endre kostholdet mitt klarte jeg det. Jeg har klart det alene, andre trenger mere hjelp. Jeg kunne ønske at de som sliter med sykelig fedme kunne møtt mere forståelse, og fått mere riktig hjelp. Istedenfor å bli sett på som en gruppe mennesker, som bare er late og feite. Som om vi ønsker det selv…… det er ingen som bevisst ønsker å ha det sånn, tro meg.

image

Jeg sliter fremdeles med ting, pga den enorme belastningen jeg hadde som sykelig overvektig. Jeg har fått slitasjeskader jeg aldri blir kvitt, jeg har utfordringer jeg muligens ikke ville hatt,  om ikke fortiden min hadde vært slik den var. Men jeg kan være aktiv, jeg klarer og trene og til tross for mye smerter til tider så fungerer jeg faktisk. Alt blir ikke rosenrødt, bare fordi man klarer å endre livet sitt i riktig retning. Men det blir bedre, på mange måter. Jeg slipper å være redd for å dø av hjertestans, i en alder av 25 år. Bare for å nevne noe…. det blir bedre, og det er heldigvis håp ❤

ANNONSE!!! 

Du kan fremdeles kjøpe min inspirasjonsguide, den inneholder gode oppskrifter både til hverdag og fest. Og en mengde gode tips til hvordan du kan få en sunnere livsstil, som faktisk varer og gir varig vekttap. Du kan lese mer om den og kjøpe den HER (adlink) Komplett guide for endring av livsstil, perfekt julegave som du kan ta i bruk før eller etter nyttår 😊 Leveringstiden er kort nå, ca. 5 virkedager fra du bestiller til du har den hjemme hos deg. Har du ikke paypal? Send meg en mail til: inspirasjonsguiden@outlook.com 

Skriv da adressen din til meg, og hvor mange eksemplar du ønsker. Da mottar du betalingsinformasjon fra meg, og jeg sender deg Inspirasjonsguiden i posten. Et eksemplar koster kr.239,- (inkl frakt og alle omkostninger). 

Kostholdsplaner kan også bestilles om det er ønskelig, er du nygjerrig kan du ta en titt HER (adlink). Det finnes masse håp, det handler bare om å gi opp ❤

Dette innlegget ble publisert i Lavkarbo kaker!. Bokmerk permalenken.

12 svar til Livet med sykelig fedme!

  1. håpefull sier:

    Så utrolig ærlig, sårt og godt skrevet.. Jeg har ikke ord. Takk for at du deler.

  2. Åse sier:

    Tusen takk for at du deler med oss lesere.Du skriver så bra, at jeg (nesten) kan forestille meg hvordan du har hatt det….. Du har vært utrolig flink som har kommet så langt…..

  3. Ønsker sier:

    Fantastisk godt skrevet. Sårt, skremmende, men bånn ærlig. Jeg er så glad for at jeg har funnet bloggen din. Takk ❤

  4. Imponert sier:

    Takk for at du deler dette. Det er ikke så lett å forstå hvor tungt livet kan være med en for stor kropp, så alle eksemplene gjorde at jeg fikk bedre innsikt i hvordan livet med sykelig fedme kan være. Jeg har faktisk tenkt over det nå som jeg har vært gravid. Tenkt over at mye er tyngre og vanskeligere. Som for eksempel å få på seg sokker og å komme seg ut av senga. Graviditet er jo bare midlertidig og jeg er langt ifra så stor som mange med sykelig fedme. Men det sier litt, at når jeg synes det er tungt – hvordan er det da for de med veldig mange kilo ekstra? Du fikk satt ord på det. Jeg er helt enig med deg at folk må få riktig hjelp, for det er klart at det er vanskelig å sette igang med trening når små dagligdagse gjøremål sliter en helt ut. Jeg er imponert over livsstilsendringen din og ønsker deg lykke til videre!

  5. tove marita sier:

    Hei. Du skriver så godt. Tøff er du som klarer kampen mot fedmen alene. Fortsett med skrivingen og jobben for helsen. Man trener ikke for og bli yngre men for og bli gammel.

  6. Ingrid sier:

    Åh, dette var mektig… Jeg har heldigvis ikke vært riktig så stor, men gjennkjenner en del her. -Fantastisk skrevet! Og en viktig øyeåpner for mange! Og inspirasjon til å sette i gang for enda fler…

    Knallbra ♥.

    Klem

  7. Takk for at du deler dette. Rett i fra hjertet. Sitter her å tenker at ja akkurat sånn et det. Du et rt forbilde og en dag skal jeg klare det:-)

  8. Anette sier:

    Wow, tar av meg hatten for din åpenhet og ærlige skildring av din tidligere hverdag som sykelig overvektig. Du har hatt en utrolig vektreduksjon. Lykke til på veien mot en spire.

  9. Piamia sier:

    Wow! Fantastisk skildring rett og slett. Klem;)

  10. siv sier:

    Takk for at du deler,kjære deg ! 🙂 Jeg har fått diagnosen pcos,og kom over bloggen din ❤ Denne kommer jeg til å besøke flittig! Takk!

    • Berit Helen sier:

      Dette var sterkt. Du er utrolig ærlig og du formulere deg så bra. Dessuten snakke du et språk folk forstår. Du er flink å formidle og veilede. Vi har hatt god hjelp av bloggen din. Er så takknemlig for at du gidder å bruke så mye tid på å hjelpe andre.

  11. Guro Skeie Vik sier:

    Åh ! Jg har tårer i øynene mine, kjære Ingrid ! Dette er såååå godt beskrevet ! Takk ❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s