Store sår, som aldri helt vil gro!

Du er liten, og egentlig forstår du ikke hva du har gjort feil. Ingen vil være venner med deg, du er alene. Det er kanskje flere som har det som deg, men dere snakker ikke sammen. Storsamling i gymsalen er det rene marerittet, du har ingen mulighet for å rømme. Bak deg visker de andre stygge ord til deg, og du må bare ta imot.

«Du er så feit»

«Du er så forbanna ekkel»

«Er du helt dum eller»

Du har ingen muligheter for å rømme, lærerene ser det ikke og de andre medelevene kunne ikke ha brydd seg mindre. Du skjemmes, du er bare 9 år, men du skjemmes over egen kropp. Du tror på det dem sier, og mens du sitter der drar du genseren langt ut og ned om knærne. Du vil skjule de feite låra dine, og du er redd.

I en stor forsamling, føler du deg alikevel helt alene. Ingen bryr deg, mobberene har fritt ord og fortsetter gjennom hele stunden. Du tørr ikke bevege deg, du tørr ikke snu deg og du fryser fast. Som om det ikke var nok allerede, får du kommentaren.

«Faen, er du døv også eller» ?

Det blir friminutt, storefri og «alle» barns store glede. Du løper til toalettet, låser deg inne. Gjennom vinduet kan du høre de andre barna leke, latteren, gleden og alt det du ikke får være en del av. Tiden går så sakte, og du begynner å lengte etter helgen. Du teller dager i hodet, men blir enda mere trist når du oppdager at det bare er mandag og enda 4 dager til helg.

Alle barna roper høylytt «Neeei» når det ringer inn, du er egentlig bare glad. Storefri er over, og du slipper å sitte på den stinkende doen lenger. Du løper til klasserommet, før alle andre rekker å komme inn.

image

Mine første år på skole var ikke lett, det var egentlig helt forferdelig. Det å daglig bli kalt feit, ekkel osv. bare fordi jeg var litt større enn gjennomsnittet. Det var grusomt, jeg har kjent på skam over egen kropp fra jeg var bitteliten. Ingen barn skal behøve å ha det sånn, ingen fortjener å gå ensom og alene.

Andre har nok hatt det verre enn meg, bare for å ha det sagt. Men psykisk mobbing, er ikke noe bedre enn fysisk. Dette har fulgt meg store deler av livet, og har nok gjort meg til den jeg er idag. En person med spiseproblemer og jeg har trøstespist så enormt mye pga alt det vonde som skjedde. Det beste jeg visste var å få komme hjem, snike til meg sjokolade og det føltes som lykke og trøst for meg.

Såklart så gjorde ikke sjokoladen meg lykkeligere, men der og da føltes det godt. Når den store mobbingen egentlig avtok, og vi flyttet. Var jeg alikevel en smule ødelagt inni meg, og jeg er helt sikker på at mobbingen hadde en stor innvirkning, på hvorfor jeg har hatt vektproblemer hele livet. Jeg har brukt mat, til alt mulig. Brukt mat for å trøste meg, brukt mat for å feire. Kort fortalt har jeg brukt mat for å kurere følelser, istedenfor drivstoff for å overleve.

image

Som tenåring sleit jeg med meg selv, kroppen min og hadde et svært komplisert forhold til mat. Så mye mobbing kan ødelegge, at jeg blir kvalm. Mobbing skaper store sår hos små barn, som aldri helt vil gro. Det kan ødelegge et helt liv, rett og slett.

Den siste tiden har vært litt opp og ned for min del, og jeg føler vel egentlig at jeg ikke har helt grep for tiden. Det føles ikke godt å bli stoppa atter en gang pga vekta, og de 10 kiloene jeg må ned er ufattelig vanskelige. Jeg må bare innrømme det, at det føles fælt. Jeg har følt på en enorm glede, over å endelig ha fått kontroll over mitt eget spisemønster. Endelig har jeg klart å gå ned ufattelig mange kilo, så får jeg slengt i meg at det ikke er godt nok. Kroppen min er ikke god nok… må innrømme at det føles tøft. Vanskelig rett og slett, og det vekker følelser inni meg.

Det er akkurat nå mange løse tråder i livet mitt, og det føles litt som lettere kaos inni hodet mitt. Jeg kan finne meg selv i å gjøre duste valg når det kommer til mat, og det føles bare ikke bra. Sabotere seg selv, kan det vel kanskje kalles. Jeg kan være flink en hel dag, og så «ødelegger» jeg det med en kaffe mocca på kvelden. Bare som et eksempel, og det er dust. En kopp inneholder 12 karbo, ikke verdens krise. Men det er feil, det hører ikke hjemme i min daglige matrutine.

Ja, jeg er skremt også. Nettopp fordi jeg har merket meg at jeg lager unnskyldninger for meg selv, at jeg forsvarer valget. Alt koker også ned til at det er jeg som er lei meg, og har det litt vondt og kaotisk inni meg. Tusen følelser, og alt er en salig blanding. Så har jeg en god del glede i livet mitt også, så kjennes det hele ut som en berg og dal bane. Fra å føle seg på toppen, til å havne nede i en dal osv.

Dette med følelser er ikke lett, og jeg tror at en god del av oss med vektproblemer har sår inni oss. Fra et eller annet, noe traumatisk. Enten det er mobbing, dødsfall eller helt andre ting. Følelser trigger noe i oss, det skaper en overspiser og det er vanskelig å konstant ha kontroll over det. Når det i perioder glipper for meg, blir jeg redd. Frykt for å bli som jeg var igjen, den sitter i meg. Jeg verken tror eller håper at det skal skje, så jeg fokuserer mye på at det ikke skal skje.

Kanskje jeg trenger mere hjelp enn hva jeg først har antatt, kanskje jeg trenger litt hjelp til å sortere ting. Alternative er kanskje verre, og jeg har aldeles ikke lyst tilbake til verken overspising eller fedme!

image

Jeg vil beholde det jeg har nå, og komme meg dit jeg skal. Følelser er no dritt, rett og slett.

Kunne ønske det ble ukult å mobbe! At alle barn idag skal slippe å gå igjennom sånt, at det ikke skal finnes mere. Men noe sier meg at det nesten er umulig! Men dere, det er lov å drømme da

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Følelser og tanker i forbindelse med stort vekttap!. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s