Fedme er en sykdom!

Det er flere og flere i Norges land som sliter med fedme, som dere sikkert forstår så brenner jeg ordentlig for dette temaet her. Jeg var der selv, og etter mange år føles det som om jeg er på vei ut av rekonvalesens tiden. Fedme er jo en tilstand man kommer i, som et resultat av noe. Det kan være sykdom som hemmer bevegeligheten vår, det kan være medisiner man tar. I noen tilfeller er det lavt stoffskifte, men i de aller fleste tilfeller er det et psykisk problem som ligger bak.

Følelser, og de er ofte vonde. Det kan  være noe traumatisk man har opplevd, det kan være noe traumatisk man står i der og da. Det å komme inn i et mønster hvor man spiser bort vonde ting, er skremmende enkelt. Har man fått det som vane, er den ufattelig vanskelig å bryte.

Mange (normalvektige) mener at fedme problemene vi nå står ovenfor, burde være enkle å bli kvitt. Det er jo bare å spise mindre, og trene mer.

Men er det så enkelt? 

Det er ikke det, jeg kan skrive under på det 10.000 ganger om noen har behov for min underskrift? Ja, jeg vil si at fedme er en sykdom, men hvor i all verden er hjelpen? Hjelpen pr. idag ifra statens side, finnes i opphold på rehabilitering med mager mat. Mat som ikke metter, og mat som provoserer insulinet (fettlagringshormonet vårt). Det menes at fett er ugunstig ved vekttap, og at mager kost er det som hjelper.

Jeg tviler ikke på at dette kan hjelpe for noen, en viss tid. Men spørsmålet mitt er følgende: Hvor lenge holder det?

Da snakker jeg om de med virkelige fedmeproblemer, de som er som jeg var. De som er så store, at hverdagen er et lite helvete. Ikke de som har noen kilo for mye, og bare trenger litt justering.

Fedme er en sykdom, kanskje aller mest psykisk. Men i det øyeblikket man «plutselig» er fanget i sin egen kropp, blir den også i aller høyeste grad fysisk. Bevegeligheten blir sterkt begrenset, man orker ikke bevege seg så mye. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger det føltes som om små bein i foten min var knekt, fordi vekta var så ufattelig tung å bære… Det er vondt, vondt å huske tilbake på den tiden. Alt jeg slet med, alle blikkene og alle kritiske meninger om hvordan jeg kunne ha blitt så feit.

Hadde jeg ingen selvkontroll?

1104700-12-1351358581714

1104700-12-1351358585438

Ut ifra bildene å dømme, så kan man jo på en måte si at jeg umulig kunne ha det. Fedme er et meget komplekst problem, det er ikke sånn at man  setter seg ned i sofaen og bestemmer seg for å bli feit. Mange tror at de som er feite er late, at de ikke bryr seg. Det stemmer jo ikke. Hver dag er en evig kamp innvendig, tankespinn, selvforakt, ikke lyst til å spise, lyst til å spise…..

Kom igjen å vis litt forståelse og fornuft da!

Jeg har fått høre diverse, om hva folk tror er årsaken til at man blir så stor. Noen tror alt går på at man er altfor glad i mat, at man bare velger å trøkke nedpå, uten en tanke på hva det gjør med kroppen. Prøver man å hinte frempå at det ligger mer bak, da får man høre at det bare er unnskyldninger. Om noen tror at man gjør det bare fordi man er så j…. glad i mat, da tror jeg noen har misforstått totalt.

Joda, jeg har vært glad i mat og jeg kan trekke den dit at jeg har elsket mat. Jeg elsket kanskje mat, høyere enn selve livet. Men det var ikke fordi jeg ville bli feit, jeg elsket mat fordi at den noen få minutter av min ellers så vonde tid, ga meg et snev av lykke. Den tok bort alle bekymringer, alle problemer, alle vonde følelser og for bare noen få minutter ga den meg en lykkerus. Skammen som så fulgte etterpå, den var forferdelig. Angeren, selvforakten.

Det er ingen ved sine fulle fem, som setter seg ned å stapper innpå. Bare fordi det er godt, og man driter i hvordan man blir seende ut. Ikke i sånne kvanta som man spiser, når man sliter med alvorlig fedme. 

Det er nå 4,5 år siden jeg så slik ut, som jeg gjør på de bildene over her. Bildene er enda eldre, siden jeg bare ikke orket å bli tatt bilde av på den tiden der. Tror de fleste måtte snikfotografere meg, om de skulle få tatt noe bilde av meg.

Veien ned i vekt har vært en liten berg og dal bane, en eneste lang læringskurve. Men hva tror dere er grunnen for at jeg lykkes? Jo, jeg begynte å jobbe med hodet mitt, tankemønsteret og hva jeg egentlig slet med. Jeg så et klart å fysisk problem når jeg kikket i speilet, jeg var stor og hadde alvorlige vektproblemer. Dette var jeg opphengt i, og jeg var deprimert på grunn av det.

Men var det vekta som var det egentlige problemet med meg, sånn egentlig?

Klart det var et stort problem, fordi det regelrett er svært helseskadelig med fedme. Men det at jeg var feit, hadde jo egentlig ikke noe med at jeg ikke klarte å gå ned i vekt og bli der. Det problemet satt i hodet mitt, mellom ørene rett og slett. Å snu egne tanker, fokusere på å forbedre helsen min og spise sunnere. Det var det som måtte til. Ikke selvforakt og hat til meg selv, fordi jeg syntes jeg var stygg og ufordragelig. Det er vanskelig å lykkes med å endre sitt liv, om man hater seg selv. Når fokuset er utelukkende på vekttap, og man sulter seg selv og ikke spiser ordentlig mat.

Jeg føler meg endelig på slutten av tiden som rekonvalesent, jeg føler meg sikker, trygg og oppegående. Fedmen har også gitt meg noe fint. Jeg har blitt kjent med mange fantastiske mennesker via bloggen, og hadde jeg ikke hatt fedmeproblemer hadde jeg nok ikke startet bloggen i sin tid. Jeg har oppdaget lavkarbo, og det er jeg evig takknemlig for. I tillegg har jeg blitt velsignet med verdens beste jobb, nemlig å få hjelpe andre som er i lignende situasjon som jeg var. Lavkarbotips for bedre helse (adlink), har vokst i stor fart og det har gått over all forventning. Det er som om jeg lever i en drøm på mange måter, jeg får lov til å jobbe med det jeg brenner for hver eneste dag!

Jeg tror jeg var klar nå rett og slett, men hadde det ikke vært for dere hadde det aldri blitt en mulighet for meg. Dere aner ikke hvor sprøtt det er, den ene dagen var jeg på NAV og ante ikke hva jeg skulle gjøre i fremtiden. Til å plutselig være fri og selvstendig, og jobbe med det jeg har drømt om lenge. Det var sånn at jeg ikke fortalte det til noen i min familie, før jeg så at jeg faktisk jobba med det og at ting gikk bra. I redsel for at det bare var et blaff, som ville forsvinne. Usikkerheten snakket til meg, fortjente jeg dette? Jeg klarte heldigvis å legge den til side, og bare ta sats.

Jeg var ikke klar før,  jeg tror dette var skjebnen min, i flere år har jeg fått spørsmål om jeg kan hjelpe andre mot betaling. Jeg har reservert meg mot det hele, jeg var ikke klar. Jeg var fremdeles rekonvalesent fra min egen reise. Jeg tror det handler om at man ikke bør begi seg utpå for mye, før man er trygg med seg selv. Man ser det mange steder, andre som har hatt problemer de er på vei ut av. De hjelper andre for tidlig, og ender opp med å ikke makte å hjelpe seg selv tilstrekkelig. Jeg valgte derfor lenge å bare blogge, hjelpe andre på den måten. Nå var imidlertidig tiden her, når så mange ønsket hjelp klarte jeg ikke si nei flere ganger. I tillegg følte jeg at jeg nå er så trygg i meg selv, og har en så stor selvkontroll at jeg kan makte det.

Ja, fedme er en sykdom. Noe man må jobbe seg igjennom, bruke mye tid på å bli frisk fra. Den hjelpen som finnes idag, mener jeg ikke er tilstrekkelig nok. Det virker som om det er lettere å slenge folk på et operasjonsbord, enn å faktisk etablere et godt tilbud for de det gjelder. Måtte trekke på smilebåndet, da det var ei søt dame som mente jeg måtte starte helsefarm. Slik at dere kunne komme å bo hos meg litt 🙂 Det «gjorde» dagen min, og det var så pent sagt.

DSC_0193

Det tar tid å komme seg inn på et nytt spor når det kommer til alvorlige fedmeproblemer, det har tatt meg 4,5 år nå før jeg endelig føler meg veldig trygg på mitt nye liv. Trygg for at dette er noe jeg kommer til å klare å holde i fremtiden også, at jeg ikke får et nytt tilbakefall. For tro meg, i mitt 32 årige lange liv har det vært mange tilbakefall. På den måten tror jeg nok at denne jobben min kom akkurat på riktige tidspunkt, ikke bare har jeg kontroll på meg selv nå. Men å jobbe fulltid med dette, gir meg enda større motivasjon til å være flink videre også. Det gir meg styrke og den selvtilliten jeg trenger, og det føles deilig. Jeg får tilbakemelding fra strålende kunder, som sier det er en ære å bli veiledet av meg. Nei, ærlig talt. Det er meg det er en ære for, å kunne få lov til å jobbe med å hjelpe andre 🙂

Fra imorgen av skal jeg gjennomføre en ny uke på Boostmeny (adlink). Jeg er ille spent på om det gir meg resultater igjen, selv om jeg har levd helt strikt siden jeg hadde min forrige Boost uke. Jeg kommer helt klart til å holde dere oppdatert på dette, det er iallefall svært nyttig for meg å vite. Om jeg får resultater på nytt, eller om det ikke blir noe særlig forskjell på Boost og Strikt, nå som jeg har vært veldig strikt i forkant. Etter den perioden etter påsken, gjorde Boostmenyen skikkelig effekt på meg. Men da hadde jeg levd på litt mer moderat lavkarbo over en tid, og da var den effekten jeg fikk svært forventet.

Så ja, jeg er spent. Håpet er jo selvfølgelig å få en viss effekt nå også, som en siste innspurt før sommeren setter inn for fullt. Vel, i år blir det ingen ferie på meg. Men  jeg har hatt «ferie» så lenge, at om jeg må utsette den til utpå høsten gjør ikke det noe 🙂

Endelig kan jeg føle meg noenlunde fri for bekymringer, for at jeg skal bli like stor igjen.  Jeg føler meg mer som et helt menneske, enn hva jeg noen gang har gjort tidligere. Det høres sikkert rart ut for noen……

Men fedme er en sykdom, og det føles fantastisk å bli frisk 🙂

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i #teamlavkarbotips2015, Tips for overvektsproblemer! og merket med , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til Fedme er en sykdom!

  1. mia sier:

    Jeg syns ikke noe om denne sykeliggjøringen av alle mulige problemer. Vet du hva traumatisk er? Å bli misbrukt av faren sin er traumatisk. Å få for lite bekreftelse av mamman sin er sårt, men ikke traumatisk.. finnes det i det hele tatt ett friskt menneske igjen på jorda? Alle er ofre blitt..

    Folk burde få hjelp og støtte til å endre livet sitt til det bedre, det er ikke enkelt alene. Men en sykdom? Da er dere heldige som aldri har hatt en ordentlig sykdom. Lavt stoffskifte ol er selvsagt virkelig. Nå sikter jeg til at alle som er «feite» (skyt meg) er syke.

    Også må jeg bare spørre: de som er undervektige som ikke klarer å legge på seg. Disse prøver ofte hardt, men feil. Kaller du de ogaå syke? Hvorfor/hvorfor ikke?
    Sikter ikke til anoreksi eller bulimi nå, men det tror jeg ikke du heller gjorde?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s