Så forbanna urettferdig!!! 

Det er bare så utrolig urettferdig, det føles rett og slett for jævlig. Jepp, jeg sier det rett ut! 

Siden 2011 har jeg jobbet knallhardt med meg selv, og det var totalt nødvendig både for meg selv og egen helse. Men, det var også totalt nødvendig for å kunne få hjelp til vår drøm, en liten baby. Ufrivillig barnløs, ordene vokser i munnen min. Jeg blir kvalm, fordi jeg er så lei. Ikke bare jeg som er lei, mannen er like lei. Lei av å slite med dette, lei av å bli skuffa gang på gang. 

Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest at andre er skuffet, skuffet fordi det ikke klaffer på første prøveperiode, hjemme!!! Okei, jeg er kanskje blodig urettferdig nå. Men seriøst, det er ingenting å være skuffa over. Kom tilbake om det har gått nærmere et år, da kan jeg forstå frustrasjonen vokser. 

Vi har hatt lyst på barn i snart 8 år!!!! 

I 8 år har vi hatt en drøm om å få barn, prøvd aktivt i over 7 år. Aldri fått en positiv test, jeg mener aldri. 

Det blir mer og mer sårt å se alle som er og blir gravide, på løpende bånd virker det som. Det er liksom bare å spre beina det, bang der satt den….. Det er ikke ofte jeg er så frustrert og lei, men idag er en sånn dag. 

Jeg håper alle som klarer å bli gravide på egenhånd er klar over hvor heldige dere faktisk er? 

Selvsagt så skal ingen få dårlig samvittighet for at de får barn, og klarer å stifte familie. Det er ikke det jeg mener. Jeg er bare lei, vi er lei. Hvorfor skal det være så himla vanskelig? 

Vi er i IVF mølla, og jeg har jobbet knallhardt for å i det hele tatt få lov til å få behandling. 

60 kg i vekttap, 60 fuckings kg! 

Det tok sin tid det, flere år. Vi startet med å forsøke helt alene, fra ca. høsten 2008. Det er sykt lenge siden… Jeg var feit, rett og slett kjempestor! 


Det ante meg at vekten min var hovedproblemet, jeg trodde jeg ikke kunne bli gravid utelukkende fordi jeg var feit. Ikke hadde jeg fått mensen etter at jeg sluttet på P-pillene heller, og oppsøkte flere leger. Ingenting ble gjort, ingenting. Tålmodighet var beskjeden jeg fikk. 

Vel, i 2011 klarte jeg jo som kjent å endre livsstilen min. Høsten 2011 gikk jeg til legen igjen, jeg ba om å bli sjekket for pcos! Fikk time i desember 2011, og diagnosen kom på dagen. Om ikke annet var det et svar, men kampen ble lang. For å få hjelp måtte jeg gå ned 20 kg til. Da hadde jeg allerede gått ned 30… 

Det var bare å brette opp ermene, jobbe på. På høsten 2012 var jeg i mål, blodprøver ble tatt gjennom syklusen og til slutt fikk jeg hormon tabletter. Fungerte ikke! Negativt, negativt og negativt. Henvisning til IVF, august/september 2014 hadde vi vårt første forsøk. Negativt!! 

Kravet i etterkant siden eggene var så dårlig i kvalitet, var å gå ned 10 kg til. For noen som har gått ned ekstremt mye allerede, var det et solid slag i trynet. Jeg skrev om det i dette innlegget her, oppløst i tårer (link)! Jeg reiste meg allikevel, jeg nektet å gi meg. Jeg kom i mål, og i NOV ifjor startet vi med vårt andre forsøk. 

Fikk mange og fine egg, vekttapet hadde gitt effekt. 4 flotte og perfekte egg ble resultatet, selv om de tok ut hele 19 ble ikke alle topp kvalitet. Et ble satt inn i desember ifjor, 3 ble lagt på frysen. Jeg var fryktelig dårlig etter innsettet ifjor, og håpet sånn at utfallet skulle bli bra. 

Negativt var dommen, negativt, negativt, negativt!!! 

Jeg er så lei ordene negativt, når i faen skal det bli positivt da? 

Bevisst valgte jeg å ikke skrive noe aktivt om at vi nå skulle ha fryseforsøk, og det har vi nå altså hatt. Forsøket har for all del vært mye mer behagelig, og vi har brukt naturlig syklus. Det kan vel kalles en seier i seg selv, siden det kan være litt problematisk når man har pcos. Det gikk altså i naturlig syklus, og vi fikk satt inn et kjempeflott egg for snart 14 dager siden. 

Eneste medisinen jeg har tatt er progesteron tilskudd etter innsett, og det har senker formen min litt de siste ukene. Håpet var tilstede i hele forsøket nå, de tok kun opp et av fryse eggene våre. Så vi har fremdeles to igjen på frys. Alle cellene i egget overlevde ved tining, og det så helt perfekt ut ved innsett. 

Imorgen skal jeg ta blodprøve, men som alle andre desperate prøvere så har jeg jo testet hjemme. Jeg tester ikke sånn som mange andre gjør, flere ganger pr. dag omtrent fra bare 5-6 dager etter innsett. Jeg tok en test på tirsdag morgen denne uken, dagen jeg skulle hatt mensen. Den var negativ, litt som forventet. Testdato er ikke før imorgen, for blodprøven. Da er det 14 dager siden innsett. Jeg tok en test til idag tidlig, da mensen ikke er kommet. Hva tror dere? 

Negativ, jepp- NEGATIV!!!! 

Er så forbanna lei, vi vil ha positiv. Men nei, 8 år etter veien er fremdeles alle prøver negative. Helt utrolig! Den testen idag satte nok spikeren i kisten for denne gang, og det at mensen ikke har komt er nok progesteronen jeg går på sin feil. Så da var det over for denne gang også… 


Trodde jeg var ganske immun etterhvert mot disse testene, men idag klarte jeg ikke holde tårene tilbake. Rett og slett! De kom, og det var egentlig godt.

Det positive nå er at vi iallefall kan se fremover, selv om det ikke er babymage vi kan se frem til så får vi se frem til neste gang vi kan prøve. IVF mølla er så treg, selv fryseforsøk går tregt. Man må vente så og så lang tid mellom hver gang, og mnd. går. 

Akkurat nå føles det som om jeg må spy, hver gang jeg ser noen er gravide. Jeg liker ikke å føle det sånn, jeg har lyst til å glede meg for andre. Akkurat nå får jeg det ikke til, og det er første gangen jeg føler det sånn. Jeg blir litt skremt av det, for å være ærlig. 

Jeg ønsker ikke å være en bitter kjærring, som ikke klarer å glede seg over andre sin lykke. 

Jeg er ikke sånn, egentlig. Men de følelsene har jeg nå, og det bunner vel ned i at alt føles så urettferdig. Men naturens gang tar ikke hensyn til om jeg har jobbet rævva av meg i så og så mange år, for å få sjansen til å bli gravid. Naturen er brutal, og man kan ikke overstyre den. 

Nå føles veien fryktelig lang frem til mål, vi er veldig skuffa! Vi er lei, og det føles blodig urettferdig. 

Til alle dere som sliter med å få barn, dere er ikke alene! Vi er mange i samme båt, som kjemper en kamp som andre ikke «ser» og kanskje ikke forstår.  Det er ikke like lett for alle å få barn, noen må kjempe en lang kamp. Det som er ekstra vondt er jo at man ikke vet om den lange kampen blir verdt det! Man har ingen garantier for at det går til slutt….. 

Vi har bestemt oss for å bruke de sjansene vi har offentlig, og heldigvis er det et godt stykke frem til det er slutt der ❤ Når de er slutt, er tanken at vi gir oss. Men hvem vet, man har jo mulighet til å gå privat. Uansett er tanken nå at vi skal gi oss etter at det offentlige er «over», da tror jeg vi må sette strek. Det er jo så tungt både fysisk og psykisk dette her…

Til alle kjemper der ute: Fy så tøffe dere er, og dere er ikke alene! Det krever guts og mot for å holde ut i denne karusellen her. Ventetiden er nesten den værste, den tiden man må vente til man får prøve igjen. Alt tar sånn tid! 

Alt vi kan håpe på, er at vi lykkes til slutt! ❤

Dette innlegget ble publisert i #teamlavkarbotips2015, PCOS og veien mot et barn! og merket med , , , , , , . Bokmerk permalenken.

46 svar til Så forbanna urettferdig!!! 

  1. Hege sier:

    Så forferdelig trist å lese dette, Ingrid. Vi prøvde «bare» i 5 år før det klaffet. Det var tungt. Alle venninner ble gravid en etter en og det var veldig vanskelig å glede seg på deres vegne etterhvert. Husker jeg knakk sammen i gråt da svigerinna mi ble gravid. Ikke så hun så det altså. Men jeg følte meg jo ikke særlig snill heller, det var vanskelige følelser. Nei, håper virkelig at det ender opp positivt for dere snart.

    • Lavkarbotips sier:

      5 år er jo fryktelig lenge det også Hege 😢 Så utrolig glad for at dere lykkest, jeg håper vi også kommer dit en dag. Heldigvis så har vi mange sjanser igjen, men garantier har man jo ikke. Idag er det fryktelig tungt, men så får vi nok tilbake pågangsmotet ❤️

  2. Monica sier:

    Vil bare gi deg en klem😊Du er ikke alene. Har vært der du er nå 8 år pluss 2 år til. 10 år og 10 forsøk(3ivfog7frys). Har selv sterk grad av psco og har gått ned i vekt som di forlangte. Vi lyktes til slutt selv om vi har mange mislykkede søskenforsøk etter vårt barn drømmer og ønsker jeg å få oppleve å bli mamma en gang til. Så gi ikke opp er mitt ønske til deg❤️

    • Lavkarbotips sier:

      Så utrolig bra å høre at dere lykkest til slutt ❤️ Jeg håper virkelig at dere får oppleve søsken også til den lille 🍀 Her i huset er vi veldig innstilt på at vi skal være fornøyd med en, siden det er såååå vanskelig. Men hvem vet, mange har sagt det før oss 😉

  3. Camilla sier:

    Å lese dine ord er som å gå tilbake i tid, jeg kjenner meg så godt igjen, men vi fikk flere positiv men kom ikke mer en ut i uke 11. Det er også veldig urettferdig! Vi fikk også stemplet ufrivillig barneløse. Det tok oss 3 ½ år, 20 kg vekt tap og da var søknaden for IVF sendt inn. Den ble ikke godkjent for jeg veide forsatt for mye. Og jeg kunne ikke miste vekten før tiden gikk ut og jeg ble for gammel. Alt håp var ute. Jeg ga opp. Etter 2 spontan aborter og 1 missed miscarriage, 6 runder med clomid og avslag på søknaden så hadde jeg fått nok.
    14 dager senere så slutta jeg å røyke. Det var 421 dager siden. Jeg gjorde det ikke med tanke på å bli gravid, men bare å bli sunnere. Jeg sluttet med å regne på hvilken dag jeg skulle ha eggløsning, eggehvit cm, hvilken dager vi måtte prøve på, osv.
    Det er 384 dager siden jeg har hatt menstruasjon, og 354 dager siden jeg fikk min positiv. Og 131 dager siden jeg fødte en liten prinsesse.
    Jeg måtte gi opp før min positiv resulterte i noe positiv! Lykke til, det er vanskelig. Og urettferdig. Og ensom.

    • Lavkarbotips sier:

      Så utrolig godt å lese at det lykkest til slutt for dere! Jeg skjønner og vet forsåvidt, at vi er mange i samme båt. Man må bare tro på at det en dag kommer et resultat! Det å miste gang på gang, er jo ikke noe bedre heller. Det varmer veldig godt å få sånne flotte historier, da får man litt mer håp tilbake. Så tusen takk 💕

  4. Ragnfrid sier:

    Åååå 😩 Føler med dokke 😌

  5. Varme klemmer til dere ❤

  6. Vibeke sier:

    Uff, jeg blir så trist på deres vegne.

    Jeg har blitt gravid på 1. og 2. forsøk, jeg er god på å BLI gravid. Og veldig heldig. Å være gravid er en annen sak, med to svangerskap med hyperemesis.

    Jeg kan ikke sammenligne min sorg med deres, jeg har tross alt to friske barn, men jeg kjenner igjen sorgen vedr det å ikke få det andre får. Det var fryktelig tungt med to så sykelige svangerskap, å ikke klare å glede seg over det eller nyte det. Det var få måneder sammenlignet med deres slit, men det er en sorg inni det likevel, og jeg forstår det med å «ikke like andre gravide». 😉

    Håper, håper, håper det snart lyser positiv hos dere også. Lykke til!!!

    • Lavkarbotips sier:

      Tusen hjertelig takk for din omtanke, det varmer to 💕 Klart det er tøft, beintøft å være omtrent konstant kvalm og dårlig. Klart det også er en sorg å ikke klare å nyte det.

  7. Snaaaaart mamma sier:

    Kjære kjære deg! Min største anbefaling er å ikke gi opp men gi opp offentlig institusjoner. Vi begynte selvfølgelig på ivf i offentlig regi for noen år side, har ikke tall på hvor mange forsøk vi hadde og de fikk de ikke ut ETT egg engang. Tilslutt gav de OSS opp! Det var ett slag i trynet! Så valget falt på en privat klinikk i Danmark etter tips fra en venninne. Første forsøk fikk de ut 4 egg og 2 ble befruktet og satt inn, men ble ikke noe! Neste forsøk ente vi opp å være i Danmark i 11 dager, dvs ca 30 dager på medisiner. Vi gav nesten opp da egget vi satset på «døde», men vi gav ett lite egg sjansen i noen dager før vi avbrøt. Og sannelig så vokste det hele to egg frem som ble befruktet (fikk beskjed om ett når jeg ringte dagen etterpå). Begge ble satt inn og vi dro på ferie. Testet etter 14 dager men testen kunne ikke brukes så ventet 3 dager til og jammen sant så var det faktisk positiv. Dette var 8 mnd siden nå, er vel 23 dager til termin. Har gjennom min ivf reise truffer 5-6 stykk som var ansett som «vanskelige tilfeller»som alle har byttet over til privat og har høvelig kjapt blitt gravid. Så det er mitt råd💜 Hilsen en 35 års gammel jente med en eggproduksjon som tror den er 45år 😍

    • Lavkarbotips sier:

      Tusen hjertelig takk for dine gode tanker og deling av din historie ❤️ jeg er en «overivrig» eggproduserer 😂 Får frem mange egg pga pcos, kunsten nå blir jo å klare å få en positiv test til slutt ❤️

  8. Siv sier:

    Vi er mange I samme båt ❤
    Vi har prøvd I snart 9år. Vi har Vært gjennom tre ivf forsøk, det siste med 4egg på frys..siste rest..
    Har Vært naturlig gravid 2 ganger – langt over halvveis begge gangene. Mistet.
    Livet for å bli gravid – med pcos – er ikke veldig enkelt for noen av oss.
    Måtte det finnes lys I tunnelen for oss ❤

    Heier på deg ( meg) 😉

  9. Anita sier:

    Kjenner meg så igjen I dine ord. Vi er mange i samme båt og det som er synd, er at det fortsatt er litt tabu å snakke om barnløshet. Vi har også prøvd i over 10 år,har hatt noen positive tester, men alle endte i spontan abort. Det er slitsomt både for kropp og psyke å gjennomgå alle disse prøvelser og nedturer, men det er litt som ordtaket sier; det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere!
    Har dere vurdert å prøve på privatklinikk i utlandet? Spania er et land som er langt fremme på ivf. Ja, det koster litt, men jeg er overbevist om at det er verdt det😊 Vi reiser selv til Spania iløpet av høsten og skal benytte oss av eggdonasjon. Ønsker dere all Lykke på den videre ferden mot deres lille baby❤

    • Lavkarbotips sier:

      Vi har egentlig tenkt såpass langt at vi nå holder på de sjansene vi har offentlig først. Tusen hjertelig takk for dine tanker ❤️ Vi har snakket LITT om å gå privat, og det er ikke usannsynlig at vi prøver det. Foreløpig så holder vi oss til Haukeland, og er i bunn og grunn veldig fornøyd med den herlige gjengen der. Men vi har ikke 100% bestemt at det er stopp om det ikke går der. Det vil vi ta litt etterhvert, og tusen takk for ditt tips om Spania. Vi har også hørt mye godt om Hausken i Haugesund 😊

  10. Yvonne sier:

    Hei, det du skriver treffer meg veldig! Var selv ufrivillig barnløs :/ gikk på hormon kur på hormon kur! Ble mer og mer deprimert av kurene! Kjente ikke meg selv igjen til slutt. Eneste som sto i hodet mitt var baby!! Jrg valgte å slutte på kuren i januar. Tok siste tsbelrtt i november så skulle fått ny i januar men nektet. Kort tid etter kom jeg til meg selv igjen:) bestemte meg for å finne meg selv igjen og kjærligheten mellom meg og sambo! Den Har skrantet litt etter mine utbrudd :/ fikk sendt henvisning til fertilitets klinikk, og roet oss med at jeg skulle fullføre skole, få meg jobb og kjøpe hus! Det passet jo egentlig overhode ikke å få barn nå! aner ikke hva jeg har tenkt på!?! Men setningen du kan IKKE få barn! Den gjorde slik at jeg ble besatt:/ en uke etter st papirene var sendt var denne frøkna gravid, må i uke 14:) min lærdom er: gi slipp på baby drømmen, lev litt igjen, Finn deg selv og kos deg med mannen, kanskje det kommer en overraskelse til deg også 😉

    • Lavkarbotips sier:

      Tusen takk for at du deler ❤️ disse kurene er veldig tøffe ja, og de tar skikkelig på. Heldigvis så har vi et utrolig sterkt forhold, og vi kan snakke om alt og vi kan også våge å gi hverandre beskjed eller bli sint. Uten at vi er langsint eller får problemer av den grunn 💕 Så det er veldig godt at vi er åpne med hverandre og støtter hverandre.
      Men hvem vet, det KAN jo plutselig skje også. Med pcos så blir man jo som regel mer fruktbar ut i 30 årene sies det 😉

  11. Nina Nilsen sier:

    Fryktelig trist å lese 😢 Vi prøvde i 5 år før vi endelig fikk positiv test på frys-forsøk. Nå har vi ei frisk jente på 4 mnd.
    Kjenner meg igjen i det du skriver om at det er vanskelig å være glad på andres vegne. Flere arbeidskollegaer ble gravide, og det var tøft å være glad for dem og samtidig være trist fordi vi liksom aldri fikk positiv test. Jeg ante ikke hvor stor psykisk påkjenning det var med IVF når vi begynte. Har selv sterk grad av PCOS, og ingen syklus i det hele tatt. Men det fungerte til slutt ❤️
    Ønsker dere begge masse lykke til og håper dere får oppleve gleden av en liten spire snart ❤️

  12. Solveig sier:

    Stor klem til deg ❤ håper dere lykkes snart, livet er urettferdig!

  13. Wenche Andersen sier:

    Huff. Tåran trille her no for dere.
    Så vondt. Jeg prøvde i 3 år med første. Å syns d var fryktelig lenge.
    Delte rom på barsel med ei som had prøvd i 8. Husker hun fortalte at hun ble gravid naturlig med tvillinger etter å gitt opp prøverør mm.
    Jeg selv har endt opp med 3 ❤.
    Første etter lapraskopi å på hormoner.
    Nr 2 kun 18 mnd senere.naturlig. så noen år senere ble æ på nytt gravid etter lapraskopi.
    Spontan aborterte ca 2 mnd.
    Satt da et lokk på d.
    Ble skilt noen år senere. Treffer ny mann etter passert 40. Etter få mnd bynne æ å føle meg rar.å trudde overgangen hadde startet..
    Vel.42 år gammel kom litjgullet.
    Æ e 50. Å pian mine e 22-20 (snart 21) og 7.
    Så en vet aldri hvilken vei livet tar.
    Æ bor no alene me litjpia mi. Å føle mæ så velsigna.
    Å krysse alt æ har for at dere lykkes ❤❤

  14. Guri sier:

    Har tittet innom bloggen din flere ganger men aldri kommentert som jg kan huske..

    Husker innlegget ditt om mange egg tatt ut. Ble lei mg på dine vegne😔 har selv prøvd maaaaange år 😔
    Kan ikk gjøre anna enn sende over en klem.

    Ps; vekt og slanking er ikk løsning på alle problemer, hos mg var det tett i tillegg. Jeg hadde lapraskopi ovariedrilling pga pcos i tillegg til vekttap. Så jeg forstår så altfor godt frustrasjon og tårer snørr ovr feks : nei du må ned liiiiitt til.. hmpf

    Masse gode tanker til dere begge.

    • Lavkarbotips sier:

      Tusen hjertelig takk for dine ord ❤️ har vært snakk om laproskopi her også. Men siden eggkvaliteten ble så god sist gang, tror jeg de dessverre gikk bort ifra det. Jeg har lyst på det, men det er visst ikke noe man bare «får» 😢

  15. Hege sier:

    Jeg har tre barn. Jeg var heldig for tanken på adopsjon kom tidlig inn i mitt hodet som riktig for meg. Husker at jeg ble irritert på de som sa at det er jo mulig å adoptere, for dit må man komme selv. Derfor sier jeg ikke det, jeg forteller om meg. Adopsjonsprosessene er tøffe, særlig den første. Og kostnadene er høye. Men i det myndighetene sa ja, dere er godkjent som framtidig foreldre, kom det en ro som letta flere kg. Det tok lang tid med opp og nedturer, tøft å vente og mye man ikke vet i ventetiden. resultatet er det største man kan få ( likt med egenfødte barn ifølge de som har både født og adoptert). Tipset er å begynne å se litt på krav og land, om ikke annet for å tenke på noe annet. Lykke til med de neste forsøkene!

  16. Vigdis H Antonsen sier:

    Utrolig trist og lese ,,,en stor varm klæm til dere begge

  17. Karianne Henriksen sier:

    Hei ville bare fortelle litt om meg jeg fikk vite da jeg var 19 at det ville Være svært vanskelig og kanskje umulig å bli gravid grunnet pcos og at min livmor var vendt motsatt vei det va litt av en nedtur må jeg si jeg var tynn som ei flis d engang bare 48 kg 🙂 men merkelig nok 1 måned etter sykehusbesøk der de hadde nærmest dømt meg til ikke å kunne få barn så va testen positiv og 9 mnd etterpå fødte jeg et friskt jentebarn som i dag er 25 år 🙂 og mot alle odds ble jeg gravid 2 år og 6 mnd etterpå og bar dette barnet frem 9 mnd etterpå en frisk sønn som dessverre døde i krybbedød 8 mnd gammel 😦 så gikk det den ene spontanabort etter den andre totalt 8 spontanaborter og et svangerskap utenfor livmoren som måtte hasteopereres da eggstokken på venstre side nesten sprakk .Jeg følte meg veldig ubrukelig de årene siden det gikk som det gikk.der satt jeg igjen med en ubrukelig eggstokk og pcos Hva nå gikk d nå an å få et barn til noe som betydde mye for meg siden jeg hadde mistet min sønn i krybbedød et barn ville ikke Være en erstatning for han jeg mista Mn en trøst og glede til å leve videre 🙂 så i 2002 sommeren slo graviditetstesten positivt ut . yess . . Endelig Mn det va et vanskelig svangerskap var konstant redd for å miste henne det va ei jente i magen denne gangen Mn i uke 20 begynne jeg å bli å tenkte nå mister jeg henne og men det gikk bra hun klamret seg fast og ble født meget hurtig natt til 17 mars 2003 etter første riene til hu va født gikk det rundt 45 min. . Velskapt pikenavn endelig klarte jeg det igjen..hun er 13 år nå.. Så min konklusjon er aldri gi opp selv om man har mange nedturer… . .. Jeg klarte det mot alle odds på tross av at jeg fikk dommen da jeg var 19 at her va d nesten umulig å få barn… stå på ikke stress 🙂 klem og lykke til i forsøket 🙂

    • Lavkarbotips sier:

      Tusen hjertelig takk for at du deler ❤️❤️ Det gir mye håp å høre sånne historier, så glad på deres vegne. Også litt trist pga englegutten deres ❤️

  18. Aud lund kleven sier:

    Så trist å lese. Jeg veit hva det vil si å ønske seg barn, og ikke få ønsket sitt oppfyllt. Her har du satt ord på hva det vil si.
    Vi hoppet av karusellen ,fant ut at vi ville adoptere. Satte igang hele den prossesen.
    Så ble jeg gravid og fikk 3stk i løpet av 4 år.
    Det er veldig tøfft det dere holder på med for både kropp og sjel.
    Håper inderlig at dere får ønsket deres oppfyllt.
    Klem fra meg.

    • Lavkarbotips sier:

      Tusen takk for gode ord Aud ❤️ Vi har tro enda, men det er de harde slagene hver gang det er negativt resultat. Nå har vi jo bare hatt to innsett av egg, så er vel ikke direkte unormalt at jeg ikke har blitt gravid enda. Men hadde vært rimelig greit med en positiv test etterhvert, etter så mange år! 😊

  19. Julia sier:

    IKKE GI OPP HÅPET ! ❤️❤️
    Så lenge det fines en mulighet følg etter drømmen din.
    Jeg kjenner deg ikke, men et menneske som er så sterk og klarer det du har klart kan ikke gi opp..dette er vondt og tungt, men vi som har hatt det » ordentlig » vondt kan nytte lykket i livet mye bedre enn andre som har vært heldigere i livet.
    Jeg fikk desverre vite at jeg aldri skulle bli mor da jeg var 16 år pga kreft, det var tung, uretferdig og trist, men jeg sa at jeg skulle bli mor en dag…ikke lett , bodde i ett land der du ikke er verdt mye dersom du ikke kan få barn…jeg var ung, pen, smart, og veldig lykt av gutter helt til de fant at jeg ikke var «brukelig » som kona….jeg drømte om en mann som kunne se at jeg er mer enn en maskin til å produsere barn, og drømte også om ett barn som ikke hadde noen som kunne gi han kjærlighet og pleie…drømte 15 år så kom verdenssnilleste mann, og etter 7 år med frustrasjon og en forfatdelig tungtvindt adopsjonsprosessen kom drømmen nummer 2 min sønn…nå nyttet jeg livet som aldri…Lykke til! Føler med deg…du har ikke fått en «umulig» stå på.❤️❤️

    • Lavkarbotips sier:

      Tusen takk for at du delte din sterke historie, kom en tåre her nå ❤️ Så utrolig glad på deres vegne ❤️ Her er det ikke snakk om å gi opp enda iallefall, det klarer vi ikke enda iallefall.

  20. Ann Margaret Antonsen sier:

    Føler med deg😩Jeg synes du er veldig tøff! 💪Håper virkelig at dere lykkes snart! Jeg vil bare tipse om akepunktur. Vet ikke om dere har prøvd det vedsiden av ivf. Jeg har god erfaring med det. Ønsker dere masse lykke til🙄

  21. Monica næ sier:

    Vi prøvde i 14 år. Vektnedgang fra 120 til 80, ble fortsatt ikke gravid. Masse hormoner og ulike forsøk. Ble ikke gravid. To gynekologer sverget at jeg aldri ville bli naturlig gravid så det kunne jeg bare gi opp. Skulle være glad om jeg ble gravid via ivf pga kraftig Pcos. Men ble ikke det heller. Gav opp alt. Møtte så på en ny gynekolog som tilbød laraskopi. Hun undret seg over hvorfor ikke det var prøvd for lenge siden. Laraskopi ble utført januar 2015, i juli 2015 fikk jeg så vonde pupper. Nektet å ta graviditetstest da jeg følte meg traumatisert pga 14 år meg NEgative tester. Til slutt tok jeg en test min søster kom med. Den var positiv!! I 9 mnd gikk jeg med akutt angst for at noe skulle gå galt. Etter 14 års prøving har man ikke råd til at det skal gå galt. I februar 2016 ble lille skatt født. Kan ikke få takket nok gynekologen som henviste meg til laraskopi. Og jeg har lyst til å knekke nakken på de som ikke gjorde det. For meg var det grusomme år hvor resten av livet ble lagt på vent og nærmest i grus da hormonforsøkene pågikk som værst. Har selvfølgelig lyst på flere barn nå, men priser meg lykkelige for han jeg nå har. tror også på å sette en grense , når er nok nok? Livet skal brukes og kan brukes til mere enn å lengte seg syk etter barn. Selv fikk jeg ti samtaler på Dps for å bearbeide barnløshet for 3 år siden. De hjalp veldig, dog føles det veldig pussig i dag 🙂

  22. Christina sier:

    ❤️❤️❤️❤️❤️

  23. arestuen sier:

    Stor klem til deg. Håper du en dag i nær framtid får drømmen oppfylt! ♥

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s