Gravid: Det man ikke snakker høyt om…

Vi har kjempet i 8 år for å komme til dette resultatet, bli gravid. Jeg har vært igjennom en massiv livsstilsendring, gått ned 60 kg for å få hjelpen vi trengte. Dere som «kjenner» meg vet at jeg har gjort dette kun ved å endre kosthold, og jobbe med det mentale. Ingen operasjon med andre ord, selv om det godt kunne blitt sannheten. Som par har vi vært igjennom 6 hormonkurer i form av piller, når jeg sier som par mener jeg at dette har vi gått gjennom sammen. Det er såklart jeg som har tatt pillene, da jeg er «problemet» med min PCOS. Men mannen min har også gått igjennom det, og sett hva dette har gjort med meg og humøret mitt til tider. Det lykkest ikke med de kurene med piller og prøving hjemme.

Så på toppen av det har vi hatt 2 IVF forsøk, hvor første ble avbrutt etter uttak fordi mine egg ikke fikk god nok kvalitet. Jeg begynte da og forstå mer av hvorfor vi ikke hadde lyktes på hjemmebane i alle de årene. Nytt vektkrav ble satt, og vi var satt på vent igjen. Jeg jobbet og oppfylte kravet, på det 2 IVF forsøket ble det mye bedre. Innsett for første gang, og vi var så glade og optimistiske. Etter 2 uker med smertehelvete for min del, ble testen negativ. Det som holdt oss oppe var de 3 flotte eggene som lå å ventet på oss i fryseboksen på Haukeland. Første frys, vi prøvde naturlig syklus. Bare stress for min del, det var helt forferdelig. Jeg har en PCOS kropp, jeg stoler ikke på eggløsning eller syklusen min. Selv om den bruker å være noenlunde stabil med lavkarbo og metformin. Allikevel ble det et tullete forsøk, og negativt resultat.

2 fryseforsøk fikk vi gjøre like etterpå, vi trodde først vi måtte vente igjen. Men neida, vi fikk starte rett på siden jeg ikke hadde brukt medisiner. Vi heiv oss rundt, reiste på apoteket og hentet ut medisin. Det var mer avslappende, og medisinen kontrollerte syklusen min og jeg stresset ikke. Tvert imot gikk jeg tur hver dag nesten, med mannen. Tenkte gode tanker og positive tanker. Dette fortsatte vi med i rugeperioden, selv om jeg ble bekymret da jeg begynte å småblø en uke før testdato. Dagen før blodprøve/testdagen på sykehuset, tok jeg hjemmetest og den lyste klart positivt imot meg etter 10 sekunder. Det var absurd og en lykkerus, blandet med angst og redsel pga blødningene.

Følgende dag ringte Haukeland og meddelte de flotte HCG verdiene, mens jeg var bekymret for blødningene. De sa det kunne være normalt, ble jeg usikker måtte jeg ta kontakt og få oppfølgingsprøve. Det skjedde uken etter, blødningen ble større. Jeg tok ny HCG som hadde steget helt fantastisk bra ❤

Så var det å vente på første ultralyd, og noen dager før det blødde jeg kraftig. Trodde jeg var midt i å miste den lille, var helt knust. Haukeland overtalte meg til å fortsette medisinering, og det var helt greit. På ultralyd fikk vi se det bankende hjerte slå, 6+4 ❤ Etter den store blødningen, avtok det hele igjen. Etter den første ultralyden forsvant problemet, og jeg har ikke vært plaget siden.

Når man leser denne reisen, alle disse årene med kamp osv. Da skulle man tro at man var overlykkelig hele tiden ikke sant?

Glad hele tiden, alt var rosenrødt og endelig har man klart det. 

Ikke misforstå, vi er glade, takknemlige og alt det der. Men jeg hadde en forestilling om at alt skulle være så rosenrødt når det enedelig klaffet, vel det er det ikke.

Jeg er blant annet ekstremt hormonell, og jeg er sur ofte. Da mener jeg ikke noen dager i uken, men hver eneste dag. Ikke litt sur heller, jeg bjeffer for den minste dritt. Ting som aldri har plaget meg før, plager vettet av meg nå. Bagateller. De dagene vi begge har nok, skal jeg ærlig innrømme at vi krangler mye. Jeg forstår det godt, for det finnes en grense for hvor mye pepper motparten skal ta. Særlig når det kommer flagrende stygge ord, over bagateller som ikke betyr noe. Jeg klarer ikke å styre det merker jeg, jeg er rett og slett en hormonell bombe. Som går av når som helst og hvor som helst. Jeg er ikke av typen som bruker å kjefte og smelle på «hvem som helst», jeg er som de fleste andre. Jeg lar de som står meg nærmest få høre det…. Joda, det er urettferdig på så mange måter. Men vi mennesker er jo ofte laget sånn.

Men i sommer har jeg kjeftet på alle rundt meg, kollegaer på turneen og jeg har ikke lagt skjul på at jeg har vært forbanna. Jeg kan bare takke høyere makter for at de alle var forståelige, og skjønte at det er masse hormoner i sving osv.

Jeg har det vondt med dette, det er urettferdig for de som omgås meg. Det er en ting, den dårlige samvittigheten etter at jeg har smelt av.

Men jeg får det også vondt inni meg, for skulle ikke jeg bare vært lykkelig da?

Dagen lang gått med et evig smil, sprekkeferdig av stolthet?

Gravid etter 8 år med kamp, og jeg er stort sett sur?

Blir den lille påvirket av at jeg er sur og forbanna hele tiden?

Føler den seg uønsket da, der inni magen?

Hvorfor klarer jeg ikke kontrollere det og bare være glad? 

Hva skjer etter fødselen, blir jeg like sur og sint da? 

Som dere forstår så er det et kaos av følelser, jeg er glad, men føler jeg stort sett er sur. Gir det mening?

Jeg nekter for å tro at jeg er den eneste som har det sånn, men jeg tror ikke det snakkes om. Når man er gravid skal man være glad og lykkelig, da er alt rosenrødt. Har man virkelig kjempet for å bli det, da skal man iallefall være overlykkelig. Aldri være sur og gretten. Jeg trodde det kom til å bli sånn, evig solskinn. Hverdagen innhenter oss veldig fort kan man si, det er ikke rosenrødt å være gravid. Jeg tror også at man blir ekstra bekymret når man har slitt så mye, går noe galt? Jeg har roet meg veldig ned på det området nå, men starten var grusom. Konstant frykt for å miste, pga alle blødningene som pågikk så og si daglig.

img_2553

Til alle dere som føler dere alene om dette her:

Ja, jeg er gravid. Ja, jeg er glad for det. Men jeg er ikke konstant overlykkelig og i gledesrus. Jeg og mannen krangler mer enn før, og ting er til tider veldig frustrerende.

Men vet dere hva? Det ordner seg nok, det er ikke farlig. Vi krangler kanskje mer enn før, men vi er også gode på å si unnskyld og bli venner igjen ❤ Man har mange bekymringer, men man må bare tro at det går bra, en dag blir det bedre. Jeg sier som en venninne sa så fint:

Når man blir gravid pådrar man seg egentlig bare bekymringer, for resten av livet! 

Det er både fint og skremmende og tenke på, og når man er førstegangsgravid er jo alt nytt. Jeg kjenner litt på at jeg burde nyte det mer, jeg burde være mer glad osv. Det er ikke sikkert jeg får oppleve å være gravid igjen, men jeg tror jeg må bli mindre hard med meg selv. Jeg kan ikke styre hormonene som herjer, de er bare der. De er der også av en grunn, en god grunn.

Dette skal gå bra ❤

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i #teamlavkarbotips2015 og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

10 svar til Gravid: Det man ikke snakker høyt om…

  1. Hege sier:

    Det er helt normalt! Jeg har vært et helvete å bo sammen med gjennom mine graviditeter. Tror de aller aller fleste opplever dette. Man er ikke mindre lykkelig sånn på bunn av den grunn. Lykke til videre 🙂

  2. Gunn Heidi sier:

    Kjære deg ❤
    Jeg kjenner meg så godt igjen… ivf forsøk 29 mai og er nå 12+4… er kjempe glad, men hormonene stormer i kroppen og jeg er skikkelig kvalm og SUR… så for meg latterkramper og masse lykkekos med kona, men det blir heller krangling eller at jeg ligger stille og furt og ser på TV… men har et lønnelig håp at det snart går over og at vi kan begynne å nyte ❤ Lykke til videre 😉❤

  3. Vibecke Langø sier:

    Helt normalt for veldig mange! Du har de som strutter av energi, jobber til siste dag før termin, løper på fjellet og baker cupcakes og stiller på alt av dugnader osv…. Men så har du oss andre, som ikke strutter av noe som helst, og som bare vil ha disse månedene over. Det betyr IKKE at det blir sånn etter fødsel. Jeg synes ikke det var stas å være gravid på det jevne. Hadde øyeblikk når jeg var kjempestolt over å være gravid og gledet meg. Men det var mest kvalme, bekkenløsning, sykemeldinger, vondter, angst og redsel for alt mulig. Husker ikke graviditeten som en «kosetid» i det hele tatt. Du gjør deg selv en tjeneste ved å akseptere at du har det sånn som du har det, ikke føl at du BURDE føle ting annerledes. Og går hormonene til værs, så er jeg sikker på at de som ev. er i nærheten aksepterer en unnskyldning etterpå :-). På mange måter skulle jeg ønske jeg kunne få gjøre graviditeten «om igjen», sånn at jeg hadde stresset mindre. Men første gang er første gang, og da er det med hue og rævva i det liksom. Lykke til – du er helt drit normal :-)!

    • Lavkarbotips sier:

      Tusen takk for fine ord ❤️ heldigvis er jeg ganske frisk og rask. Blir fortere sliten/trøtt og humøret svinger voldsomt. Men kvalmen har sluppet taket, takk og lov. Føler meg bedre og bedre generelt, men humøret er ikke noe kos 😊😅

  4. Karima sier:

    Gratulerer så mye. Jeg er virkelig glad på dine vegne. Håper du klarer denne graviditeten. Ikke stress og prøv å roe deg ned. Gjør koselige ting. Fortsett å gå tur når det er godvær. Jobb mindre, les inspirerende bøker eller hør på youtube. Lek med barn det blir man glad av.

    • Lavkarbotips sier:

      Tusen takk😊 Jeg har det i grunnen bra altså, men føler jo at jeg burde være mer blid 😅 Liker ikke å være sur og tverr, men prøver så godt jeg kan å prøve å skjerpe meg. Men disse hormonene er ikke enkle gitt 😊

  5. Anja sier:

    Heisan ☺️ Stress ned, du er nok på bølgelengde med oss fleste kvinnfolk i din situasjon. He båre fram 4 unga å har bjeffa da i 4x 9 måneder 😂😂 E jo store forandringer i kroppen å mykje som skjer hormonelt. Kan følest litt urettferdigt over for den andre part. Men slik er det bare. Med meg var det som å trykke på en knapp når ungene har kommet til verden. Alle hormoner med sinne å oppgitthet forsvann på minuttet. Men da kommer jo ammetåka å som oftest litt depresjon over den minste ting. Sutre sutre sutre 😢😢😢 .Men vi har jo fått noe fint opp i alt oxå 😍 Lykke til med reisa på det hormonelle plan. Bare tenk at du er som oss «fleste» 👍 Premien kommer om noen uker ❤️ Klem

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s