Min fantastiske reise!

Det begynner å bli noen år siden, siden jeg la ut på den største reisen i mitt liv. Etter et liv med gjentatte skippertak, jojo-slanking, frustrerende overvekt, fedme og barnløshet, var det på tide å gjøre noe. Varig endring var totalt nødvendig, da vekta var godt og vel 140 kg. Mange ganger følte jeg meg maktesløs og redd, angsten for å dø ung var daglig tilstede. Når man bærer på så mye, tenker man jo sitt om at hjertet en dag ikke orker mer. Det er ufattelig skadelig for helsen å være så overvektig som jeg var, og jeg var fullt klar over det selv.

Allikevel hadde jeg ikke klart å gjøre en endring for meg selv, som var holdbar over tid. Mye satt mellom ørene. Jeg var for opphengt i hvor stygg jeg følte meg, hvor mye jeg måtte ned og at jeg ville klare det fortest mulig. Når man har så mange kg som jeg hadde å gå ned, sier det seg selv at jeg skuffet meg selv. Gang på gang. Jeg følte på nederlaget av å være «like feit», selv om jeg hadde spist sunt 4 uker. Idag vet jeg jo bedre, 4 uker er «ingenting». 4 uker er bare begynnelsen, en start.

I 2010 nådde jeg bunnen, jeg var så deprimert at jeg ikke fungerte normalt lenger. Alt jeg ville var å bli kvitt den fedmen som jeg var fanget i, men jeg begynte å forstå at dette kom til å ta sin tid. Slankeoperasjon var ikke noe jeg ønsket meg, men det var en siste utvei om jeg ikke fikset det denne gangen heller. Jeg brukte mye tid høsten 2010 på å vri hodet mitt litt, jeg var for flau til å søke hjelp. Jeg gjorde det alene, i ettertid ser jeg jo at det ofte er lurt med litt hjelp utenfra. Takk og lov så gikk det bra for meg, allikevel. Jeg reflekterte mye over hvorfor jeg aldri lyktes med å snu mitt forhold til mat, hvorfor funket det bare ikke?

wpid-1104700-10-1332187568191-1.jpeg

Det var jo flere åpenbare grunner for hvorfor jeg ikke klarte å gå ned, og fortsatt var like stor.

  • Jeg satte alltid tidsbegrensning på hvor lenge jeg skulle holde på
  • Jeg satte altfor urimelig og urealistiske krav til meg selv
  • Jeg visste ikke nok om hvilken mat jeg burde satse på
  • Jeg trodde fettet gjorde meg feit (så feil kan man ta)
  • Jeg tenkte altfor sort/hvitt, en feil og jeg ga opp
  • Jeg snakket veldig negativt til meg selv

Dette var bare noe av det, men jeg fant fort ut at jeg måtte endre disse tingene før jeg kunne lykkes. I 2010 begynte for alvor et lavkarbokosthold å komme inn i vinden, jeg leste mye om det og fant for ut at jeg hadde prøvd det flere ganger før. Jeg visste bare ikke at det var det jeg drev med, hadde bare hørt i forbifarten at man burde kutte ut brød og poteter 🙂

Jeg ble veldig nygjerrig på dette med lavkarbo, for på nettet kunne man lese om mange som hadde fått et nytt liv med dette. Hvor bra de følte seg, hvor greit det virket å leve med og samtidig gå ned i vekt. Jeg var fryktelig usikker, men jeg brukte mye tid på å sette meg ordentlig inn i dette her. Gjorde selvstudier til tusen, før jeg i det hele tatt hadde startet. Jeg jobbet altså både med hodet mitt og med det rent teoretiske i flere mnd før jeg heiv meg i gang januar 2011. Jeg prøvde meg litt før den tid også, men i all hovedsak leste jeg og gjorde meg klar i hodet.

I januar 2011 var jeg klar, jeg følte meg råklar rett og slett. Samtidig var jeg redd og skremt, for jeg visste jo ikke hvordan dette ville gå. Ville dette  bli nok et mislykket forsøk? Min kjære hadde vært vitne til så mangt igjennom årene vi hadde vært sammen, og jeg tror han tenkte sitt i starten. Enda en av disse «kurene»…. Samtidig støttet han så godt som han kunne, og det tok ikke lang tid før han virkelig merket forandringene i meg. Alt falt liksom på plass for meg, og jeg fikk det veldig bra. Jeg startet med liberal lavkarbo, og jeg fikk ikke panikk om jeg skeiet ut. Jeg sørget for å ha kontroll selv, på alt jeg gjorde. Skeiet jeg ut var det nøye planlagt, vel vitende om at det kun var «den dagen». Sort/hvitt hadde jo ikke fungert, så jeg jobbet mye med meg selv på dette området. Konstant dårlig samvittighet er så ødeleggende.

Etter en stund følte jeg meg trygg nok til å kutte enda mer ned, da jeg hadde lest mye bra om ketose. Det var om mulig enda mer fantastisk! Behovet for å skeie ut ble mindre, jeg følte meg sinnsykt bra og vekten gikk stadig nedover. Da jeg fremdeles var like oppglødd etter 6 mnd. tid, skjønte jeg at dette kom til å gå bra. Aldri hadde jeg hatt det så bra med noe før, og selv om veien var lang og gå med tanke på vekten. Var det første gang at jeg følte det var levelig, og at jeg hadde det bra med meg selv underveis.

  • Ingen gnagende sult
  • Bra og jevn energi
  • Søtsug var borte

Iløpet av det 2 første årene gikk jeg ned ca. 50 kg. Jeg gikk opp igjen noe, men så gikk jeg ned igjen. På 4 år viste vekten min 60 kg i minus. Som dere forstår har det ikke gått så fort, det har vært både motgang og medgang. Mest medgang, men noen dans på roser har det ikke bestandig vært. Allikevel har jeg klart å etablere en sunn og god livsstil i bunnen, dette ved hjelp av et kosthold med mindre karbohydrater ❤

img_1282

Ønsket om å bli gravid og stifte familie lå der hele veien, også før denne reisen startet. Det skulle allikevel ta lang tid før det gikk i boks. For det første var jeg nødt til å gå ned 50 kg før jeg i det hele tatt fikk hjelp, da det var gjort måtte jeg ned 10 kg til. Bare fordi ingenting fungerte som vi prøvde. Da jeg var i mål med 60 kg i minus tok det ca. 6 mnd før jeg endelig ble gravid på et fryseforsøk. Det gikk altså fort, når jeg først hadde kommet meg såpass ned i vekt. Jeg er idag gravid i uke 14 (13+0 idag), og det føles fantastisk.

Jeg har oppnådd så mye siden 2011, at det er overveldende for selv meg å tenke på. Alt har vært verdt det, og vel så det. Jeg har mine utfordringer, men jeg har det godt og jeg er endelig gravid med mannen i mitt liv. PCOS fikk ikke ta knekken på meg, jeg kjempet kampen og jeg fikk premien til slutt. I tillegg er jeg så ufattelig heldig at jeg får lov til å jobbe med å hjelpe andre til et bedre og sunnere liv, og jeg stortrives. Send meg en mail om du vil spørre om noe: info@lavkarbohelse.no 

Jeg håper min historie kan inspirere andre, det er aldri for sent! Husk at du må ta tak i det som ligger i hodet også, gjør man ikke det er det nesten nytteløst. Alt henger sammen, og man er nødt til å ta tak i alt. Jeg er nå inn i en ny læringsepoke, men prøver å finne et fint nivå av karbohydrater igjennom graviditeten. Hver dag er ikke like enkel, med alle hormonene. Men jeg er veldig glad for at jeg nå vet hva et sunt og bra kosthold betyr for meg. 

Det er aldri for sent! ❤

 

 

Dette innlegget ble publisert i #teamlavkarbotips2015. Bokmerk permalenken.

2 svar til Min fantastiske reise!

  1. Stine sier:

    Du er en inspirasjon! Jeg elsker å følge med, å ta imot gode tips og råd. Du er bare unik!! Fortsett med det du gjør, og masse masse lykke til med graviditeten og mamma rollen som kommer. Jeg er sikker på at du rocker det også!! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s