Når egne resultater uteblir!

Jeg får jevnlig spørsmål om hvordan det egentlig går med meg. Mange er nygjerrige på vekttap og hvordan ståa er generelt sett. Så nå skal jeg komme med en status til dere, for året som har gått.

Jeg startet 2018 med et brennede ønske om å komme meg ned igjen i vekt, det var bare det at ønsket kom av et helt feil grunnlag. Jeg brukte mye tid på hva andre tenkte om meg, med kilo i pluss. Kostholdsveileder som selv er overvektig, hva tenker andre? Dette går ikke an, jeg må ned i vekt og det må skje fort.

Det var mange tanker i mitt hode, og jeg kunne ønske jeg ikke hadde tenkt dem. For hva betyr det egentlig hva andre tenker om meg? Jeg hadde jo ikke brydd meg om det på årevis….

En ting er sikkert, en graviditet gjør noe med en. Det å bli mamma gjør noe med en. Følelser man aldri har kjent på før, bekymringer man aldri har følt på før og selvsagt mye kjærlighet. Grenseløst med kjærlighet, men også mye ofring av egentid og det å ha energi til å ta vare på seg selv oppi alt. For la oss være ærlig, egentid eksisterer vel knapt så lenge barna er så små… Ikke fordi jeg klager på lite egentid sånn egentlig, Sander er en velsignelse og et lite mirakel ❤ Kjærligheten min for den lille gutten vår, er så stor at den ikke kan beskrives. La oss bare si at jeg har fått større forståelser for hvorfor småbarnsmødre sliter med kosthold og det å finne energi til å ta vare på seg selv.

Jeg kunne jo selvsagt ha ønsket at jeg nå hadde kunnet vise dere at jeg var tilbake i en helt sinnsykt bra form, at jeg stolt kunne vise en kropp som omtrent var tilbake til «før-gravideform». Vel, jeg tror nok egentlig at de fleste er klar over at det ikke er realiteten. Året 2018 ble langt fra det jeg hadde sett for meg, bokstavelig talt. Det begynte «bra», men så skjedde det uunngåelige. Jeg skjønner ikke hvilken verden jeg levde i, som trodde at alt det jeg drev på med skulle gå så bra…

Første halve delen av 2018 gjorde jeg dette:

  • Jobbet 100% og til tider mer…
  • Gjorde ferdig utdannelsen min som kostholdsveileder, noe som i praksis endte opp med at jeg tok NESTEN en hel stuide på ca. 3 mnd. Som egentlig skulle tatt 1 år…. Vel, det var kun mulig fordi jeg hadde MASSE kunnskap fra før ;-)Men allikevel var det jo galskap når jeg ser tilbake på det nå.
  • I tillegg hadde vi i flere mnd. ei søt lita jente her vi passet på, og Sander har vært hjemme hele tiden. Altså han har ikke vært i BHG, all ære til barnefar/gode kjæresten min her. Uten han hadde ikke noe av det vært mulig…

Dette her førte til at jeg stresset fra morgen til kveld, til tider med litt underskudd på søvn osv. Dere vet, det vanlige i en småbarnstilværelse. Startet med stress fra morgenen av, prøvde å kombinere alt dette og slappet aldri av. Da Sander var i seng om kvelden, måtte jeg bare fortsette og skrive på skoleoppgaver som skulle leveres og pugge etc.

Den 5.juni hadde jeg eksamen, og jeg merket vel egentlig for lenge siden at ting ikke var helt på topp. Jeg hadde daglig angstanfall, men tenkte ikke over det noe særlig. Er vant med å takle sånt til tider, men jeg burde jo forstått at jeg ikke skulle ha fortsatt og presse meg så hardt. At angsten var et slags varsel på at her må du bremse, og egentlig et symptom av for mye stress over for lang tid. Pluss på nesten et helt år (2017) med så lite søvn at jeg knapt forstår at jeg kunne være oppegående, så var dette egentlig en ting som jeg burde sett komme. Når jeg så til de grader bare kjørte på  så snart jeg var i jobb igjen på nyåret 2018.

Jeg tok eksamen, jepp, det gikk supert. Jeg følte jeg gjorde det ganske bra, men var jo spent på karakteren. Den måtte jeg jo vente på i ca. 2-3 uker, så det var jo nervepirrende i seg selv. Men etter innsats og bedømme, regnet jeg med at jeg iallefall var sikret en C.

Uansett, etter eksamen skulle jo alt bli så fint.. Alt skulle roe seg ned da, vi skulle nyte sommeren osv. Med roligere tempo, ferie osv. Joda…… istedenfor gikk jeg på en smell, det var helt forferdelig ekkelt. Har aldri opplevd å møte veggen på den måten som jeg gjorde et par dager etter eksamen. Jeg mener, virkelig, det smalt. Jeg klarte knapt å gjøre noe som helst annet enn å ligge i sengen i flere dager. Hodet ville fortsette i det enorme tempoet jeg hadde hatt, kroppen ville slett ikke for å si det sånn.. Det var så ekkelt, og førte egentlig til enda mer angst. Alt var bare rot og kaos, jeg følte meg totalt verdiløs som ikke klarte noe som helst (føltes det som).

Det er gjerne ikke så veldig rart da, når man har gått fra å være i fullt vigør fra morgen til sene kvelden. Til å knapt klare å komme seg opp av sengen om morgenen, fordi kroppen bare er helt utslitt. Jeg kjente meg nedtrykt, mistet først matlysten totalt og gledet meg ikke til noe som helst. Matlysten kom så tilbake etter en stund, og da ble det totalt motsatt igjen. Jeg spiste for mye og ofte feil, resultatet ble jo kanskje som forventet. Jeg la på meg igjen alt sammen jeg hadde jobbet så hardt for, og det gikk fort.

Allikevel er jeg stolt over meg selv nå! Skikkelig, skikkelig stolt!!

Du som leser dette nå, skjønner kanskje ikke bæret av hvorfor… Stolt over å ikke ha oppnådd noe som helst vektmessig i år??? Kanskje heller motsatt, enda noen få kilo over januarvekten i år.

Jo det skal jeg fortelle deg, jeg er faktisk stolt! Jeg er stolt over så mangt jeg, og bryr meg ikke om hva andre måtte mene om den saken. For jeg gjorde det eneste riktige, når jeg falt hardt.

Jeg søkte hjelp! Jepp, jeg søkte hjelp med en gang. 

Med det mener jeg at jeg først gikk til min fastlege, og sykemeldte meg. Jeg hadde ikke lyst en plass, men jeg forstod at jeg måtte. Pga alt stresset så hadde jeg skyhøyt blodtrykk….. Det retta seg etter jeg ble sykemeldt og fokuserte på å slappe av, samme hvor feil det føltes ut så måtte jeg jo bare.

Jeg gikk til helsesøster, fikk henvisning til psykolog (lavterskeltilbud som alle kommuner har via helsestasjon tror jeg). Jeg tok de grepene jeg måtte for å bli bedre igjen, jeg gikk gradene og har sakte men sikkert blitt enormt mye bedre. Det har fader meg tatt lang tid, og jeg er fremdeles ikke 100% bra igjen. Men jeg er såpass bra at jeg klarer å jobbe og har gjort det en god stund nå (først bare en liten prosent og til slutt fullt igjen). Jeg fungerer i hverdagen, er en god mamma og jeg prøver å prioritere viktigste først og la andre ting vente. For eksempel er ikke et plettfritt hus noen prioritet her til enhver tid, vi samarbeider om huslige oppgaver og gjør det vi får tid til og har ork til.

Jeg er stolt over at jeg har jobbet meg oppover igjen, steg for steg. Hatt mine små tilbakefall, men dem blir stadig mindre og mildere  for hver gang. Dette er jeg stolt over, og da betyr ikke det tallet allverden altså, det kan jeg love dere.

Jeg bryr meg dog om egen helse, og noen ting har jeg lovet meg selv for 2019. Det er kanskje ikke det dere tror, men dette lover jeg meg selv:

  • Være god mot meg selv, og bruke mer tid på meg selv.
  • Unngå for mye stress, og bruke noen minutter hver dag i fred og ro uten å gjøre noen ting.
  • Si pene ting til meg selv hver dag.
  • Ha det mer gøy og ikke være så selvhøytidelig.
  • Drite i tallet på vekten, men ta vare på meg selv med et godt kosthold.
  • Forbedre min egen HELSE, gjennom kosten

Med andre ord og helt seriøst, jeg driter i vekten! For meg er det viktig å få bedre helse, stresse mindre og komme i balanse igjen. Nøkkelen for dette er jo selvsagt kosthold da, og det igjen vil jo selvsagt føre til et vekttap. Det er en del av helheten. Men jeg driter helt ærlig talt i det tallet på den hersens vekta!

Det som betyr noe for meg er å disponere energien min riktig, klare å passe jobben min, være mamma og en best mulig kjæreste. Nå skal S i bhg fra nyåret, han har fått plass. Litt flaks må man ha, for vi tok en råsjanse og prøvde. Planen var å ha han hjemme til høst 2019, men nå når vi fikk plass fra januar føles det 100% riktig.

Så da satser jeg på at ting blir litt lettere rett og slett, selv om mammahjertet har litt tungt for å sende han i bhg. Vant med å ha full kontroll selv kan dere vite 🙂 Men det er riktig, og S er klar. Ingen tvil om det! Han er så sosial og fin med andre barn, så liten tvil om at han klarer seg fint.

Jeg har ikke klart det jeg ønsket med vekta, men det jeg til slutt klarte  betyr mye mer. Jeg tror man må ha gått på en sånn smell selv, for å forstå hvor j…. det er. Og hvor lang tid det tar å faktisk bygge seg selv opp igjen… Aldri meg skal jeg drive sånn rovdrift på meg selv, aldri. Det er rett og slett ikke verdt det! Så da har dere fått en grundig oppdatering, jeg kan altså ikke vise til en kropp med normalvekt igjen. Men det jeg kan vise til er en klokere jente, med utdannelse i boks som jeg for øvrig fikk B på eksamen på. En kostholdsveileder som har hjulpet over 2000 individer i 2018, med vekttap og livsstilsendring! Og en jente som har lært en lekse, og aldri mer kommer til å gjøre den samme feilen igjen 🙂 

Så dere får lære av mine feil, stress ned, ta livet mer med ro og lev mer i øyeblikket! Det er altfor lett å tenke: Når bare…… er over og …….kommer, da blir alt så mye bedre. Når det man EGENTLIG trenger er å stoppe opp jaget og stresset litt, bruke litt lenger tid på ting og leve her og nå❤️

Dette innlegget ble publisert i #teamlavkarbotips2015. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s